Gøy på liksom

Bare passe morsom liksomdokumentar.

FILM: The Mockumentary, liksomdokumentaren, er en krevende sjanger. Regissør Rob Reiner og manusforfatter Christopher Guest skapte skole med heavyrock-parodien «This is Spinal Tap» i 1984. Siden har Guest regissert en rekke andre «mockumentaries» og har inspirert film- og tv-regissører verden over. Internasjonalt er det kanskje Ricky Gervais og hans serie «The Office» som har gjort det best, her hjemme har vi fått «Get Ready to Be Boyzvoiced» (2000), og «Fra hjerte til hjerte» med Linn Skåber på tv. Sjangerns utfordring er å finne balansen. Miljø- og typetegninger må være gjenkjennelige og føles realistiske, samtidig bør humoren og situasjonene være så langt ute at det tangerer det absurde. Hvis ikke forsvinner hele vitsen med å benytte seg av denne sjangeren. Først da blir det virkelig morsomt.

Denne gang skal vi til Australia, der en gruppe danseskoler konkurrerer om å vinne den gjeve Sanosafe-prisen. Her møter vi danseskoleinnehaveren Mr. Jonathon, den evige toer. Han drives av en blanding av idealisme og «jeg skal vise dem!»-mot, og forsøker å blande seriøse temaer som global oppvarming, hudkreft og hvalfangst med strutteskjørt og parykker.

Kyniske dommere

Til liten nytte. For han, og hans hær av tiårige jenter i tåspisssko, må gang på gang finne seg i å bli slått ut av Miss Elizabeth og hennes jenter, som står for en mer lyserød, tradisjonell og dommervennlig uttrykksform. Landskapet er befolket av de forventede typene, her er overivrige mødre som vil gi sine døtre sjansen de aldri fikk, fedre med slappe håndledd, kyniske dommere og ambisiøse småjenter.

Fine øyeblikk

Men hvorfor lage en liksomdokumentar om et miljø som i virkeligheten allerede er så karikert? Jeg mener jeg har sett tv-dokumentarer fra danse- og missekonkurranser for barn, som har fått meg til å le høyt – og grøsse. De er morsommere og gjør sterkere inntrykk, fordi de er ekte. «Razzle Dazzle» er godt spilt, har noen gode øyeblikk og flere fine typer. Best er Jonathons assistent, barnløse Auntie Barbara, som stadig returnerer fosterbarn til barnehjemmet når de ikke viser seg å være dyktige nok til å danse. «Razzle Dazzle» er en ok liksomdokumentar, men blir aldri noe særlig mer en liksommorsom.