Skatteparadis: Store multinasjonale selskaper unndrar seg skatt. Nå begynner myndighetene og befolkningen å våkne, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: AP Photo/David Goldman
Skatteparadis: Store multinasjonale selskaper unndrar seg skatt. Nå begynner myndighetene og befolkningen å våkne, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: AP Photo/David GoldmanVis mer

Grådige Google

Tida hvor flernasjonale selskaper i all stillhet kunne unndra seg skatt, er i ferd med å ebbe ut.

Kommentar

Etter at det ble kjent at britiske myndigheter hadde inngått en hemmelig skatteavtale med Google, ble det trøbbel.

Den overveldende kritikken må ha kommet overraskende på den konservative regjeringen som tross alt hadde fått Google til å etterbetale 1,6 mrd. kroner for perioden 2005 til 2014. Det er jo bedre enn ingenting.

Til sammenlikning betaler Google i Norge én promille av inntektene de har i skatt.

Men da glemmer vi behovet for et rettferdig, skattesystem. For selv om 1,6 mrd. er noe, innebærer det bare 3 prosent skatt av det anslåtte overskuddet i Storbritannia, sju ganger mindre enn andre selskaper.

Google er ikke alene i å lure seg unna skatt. IMF regner med at flernasjonale selskaper på verdensbasis unndrar omtrent 1700 mrd. kroner årlig i skatt, fra utviklingsland alene. Det får de til ved å flytte penger hit og dit, innad i kompliserte konsernstrukturer.

F.eks. går Googles inntekter i Norge til hovedkontoret i Irland, og videre til skatteparadiset Bermuda via Nederland. Dette er en vanlig metode blant flernasjonale selskaper, hvor datterselskaper i høyskattland betaler svære summer for å leie merkevaren til moderselskapet, som sluser pengene til Bermuda. I Norge framstår det som om selskapet ikke går med overskudd, mens realiteten er en helt annen.

Konsekvensene er verst for utviklingsland, som har få andre skatteinntekter. I rike land veltes skattebyrden over på arbeidstakerne, samtidig som bedriftene som spiller ved reglene taper i konkurransen.

Det er beregnet at de flernasjonale selskapene i snitt har 30% mindre skattebyrde enn andre selskaper. Mediebransjen merker det i konkurransen med Google og Facebook. Teknologibransjen i møte med Apple. Taxi- og hotellbransjen i møte med Uber og Airbnb. Den lokale kaféen i møte med Starbucks.

Selskapene eier ikke samvittighet eller moralsk ryggrad. Å maksimere profitt er eneste mål. Skal den enkelte skattemyndighet forsøke å gå etter selskapene, møter de en vegg av advokater og hemmelighetskremmeri, kamuflert som advokaters taushetsplikt.

Problemet ligger i et håpløst utdatert internasjonalt skattesystem. Den notorisk utro storkapitalen har nå fritt spillerom til å sminke seg og gjøre seg lekker for myndighetene: «Er det ikke bedre at vi betaler litt skatt enn ingenting? Så flørter vi ikke med nabolandet ditt.»

Enden på visa er et race to the bottom, hvor store konglomerater vinner, og alle andre ender som tapere.

Heldigvis begynner myndighetene å lytte til det interesseorganisasjoner har hevdet i en årrekke.

OECD, samlingen av rike land, har presentert en konstruktiv tiltakspakke for å unngå skatteforflytning og usunn skattekonkurranse, under navnet BEPS.

Europakommisjonen følger i disse dager opp med et skattedirektiv. Her hjemme har Scheel-utvalget foreslått en hel rekke tiltak som passer godt inn i disse internasjonale prosessene.

Det er bl.a. snakk om land-for-land-rapportering, hvor skattemyndighetene i de enkelte land kan dele informasjon seg imellom. Regelverk skal harmoniseres og reglene for å unngå skatt skjerpes inn.

Det er likevel en fare for at dette bare er å flikke på problemet. OECD har i førti år arbeidet med regler for å unngå at de flernasjonale selskapene lurer skattemyndighetene ved å flytte penger internt i konsernet, uten stort hell.

En bedre modell vil være å gå over til å behandle store konserner for det det er, nemlig ett selskap. Det totale overskuddet skattes og fordeles på landene hvor selskapet har aktivitet, etter den reelle verdiskapingen som foregår. Dette er måten amerikanerne behandler selskap som opererer i flere delstater.

Det er ingen enkel jobb å gjennomføre, men det er ikke umulig. EU har med sitt CCCTB satt i gang et arbeid med å få til nettopp dette.

Det står imidlertid ikke i veien for mer umiddelbare tiltak. Det er tverrpolitisk enighet om å følge opp de internasjonale reformprosessene som er på gang.

Det er imidlertid rom for forbedringer. Regjeringen har nemlig fulgt OECD og Europakommisjonen i å være imot å offentliggjøre nøkkeltallene fra selskapene, som skal være tilgjengelig for skattemyndighetene gjennom land-for-land-rapporteringen.

Som Tax Justice Network krever, bør informasjonen også være åpen for andre, som media, interesseorganisasjoner, forskere og investorer. Vi må ikke være så naive at vi blindt stoler på statene.

Åpenhet gir også direkte positive resultater. Internettpubliseringen av skattelistene i 2001 økte den skattbare inntekten med tre prosent. Når det ble åpenhet om selskapenes nøkkeltall i Storbritannia betalte de 3,7 prosent mer i skatt, og færre datterselskaper ble opprettet.

Tiden hvor flernasjonale selskaper kunne unndra seg skatt, er i ferd med å renne ut. Spørsmålet er om de vil overgi seg frivillig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook