Grådighet er fortsatt en god ting

Gordon Gekko er tilbake i «Wall Street - Money Never Sleeps».

||| FILM: Bøkene har kommet, et knippe dokumentarer likeså, men nå er den første store spillefilmen her: finanskrisa à la Hollywood, servert av Oliver Stone (65). Den garvede filmskaperen har det med å være fascinert av det han hater. «Natural Born Killers» hadde visstnok et budskap om farene ved medievold, men den beskjeden druknet totalt i filmens voldsorgie.

Med «Wall Street» (1987) ønsket han å lage en hyllest til sin aksjemeklende far ved å gi oss en advarsel om den moralske hengemyra som finansbransjen var blitt i løpet av jappetida, men i stedet ga han de unge jyplingene i verdens finanssentra en helt: Gordon Gekko. 

Det ligger i den kommersielle filmens natur at skurkene skal være forførende og larger than life. Oliver Stone mikser krass samfunnskritikk inn i sine til tider bombastiske «det onde mot det gode»-historier og har seg selv å takke for at Gekko (Michael Douglas) ble en rollemodell.

Lar du djevelen slippe til med all sin karisma, må du ikke bli overrasket hvis han får tilhengere. Greed is good, sa Gekko i sin klassiske tale i «Wall Street» og ambisiøse meklere og investorer verden over gredde håret bakover og spente på seg bukseseler.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

2010-versjonen av Gordon Gekko vil ikke bli et ikon på samme vis, verken på grunn av sin klesstil eller fordi han personifiserer tidsånden. Filmen gir oss et glimt av Gekko rett over tusenårsskiftet, idet han slipper ut av kasjotten etter åtte år for innsidehandel og verdipapirsvindel og vi møter ham igjen i 2008 som en tilsynelatende angrende synder. Han har skrevet bestselgeren «Is Greed Good?» og holder forelesninger for fulle hus. Han advarer om et kommende børskrakk og sier «You´re all pretty much fucked», til stående applaus.  

«Wall Street — Money Never Sleeps» består av to filmer. Den ene handler om finanskrisa og er nesten dokumentarisk, på samme vis som «JFK» og «Nixon». Panikken starter når det viser seg at bankene sitter på enorme tapsbomber i form av råtne boliglån. Lewis Zabel (Frank Langella) leder investeringsfirmaet Keller Zabel, som er modellert på Bear Stearns.

Vi er til stede under et styremøte i Sentralbanken (Federal Reserve), der myndigheter og banksjefer diskuterer hva som skal skje med dødsdømte Keller Zabel. En ondsinnet Oliver Stone er tydelig inspirert av «Gudfaren»-filmene når han skildrer de mektige banksjefene som overhoder i hver sin mafiafamilie.

Filmens sjefsskurk, Bretton Woods (Josh Brolin), som jobber for konkurrenten Churchill Schwartz, sitter også på dette møtet og han tilbyr seg å kjøpe Keller Zabel for to dollar per aksje, identisk med tilbudet som ble framlagt av virkelighetens JPMorgan i mars 2008. En rasende og ydmyket Zabel får snakket prisen opp til tre dollar i en scene gjør det klart at Bretton James er den nye tids finanshai. Etter dette forvandles Churchill Schwartz fra JPMorgan til Goldman Sachs, som er finanskrisas virkelige maktsentrum, investeringsbanken som alltid har et ord med i laget.  

I 87-versjonen var Bud Fox (Charlie Sheen) den unge, sultne mekleren som gikk i læra hos Gekko, før han blir rundlurt og bestemmer seg for å ta hevn. Denne gangen er soga som følger: Jacob Moore (Shia LaBeouf) er filmens unge helt og jobber som mekler i Lewis Zabels investeringsfirma. Når firmaet går føyken, delvis på grunn av rykter satt ut av Bretton James, bestemmer Jacob seg for å ta hevn.

Den andre historien i filmen er et familiedrama. Jack er samboer og forlovet med Winnie (Carey Mulligan) som er datteren til Gekko. Hun har ikke snakket med sin far på mange år, siden hun mener han er skyld i brorens selvmord. Winnie har falt langt fra stammen og skriver for en venstreorientert nettavis. Samtidig er hun altså sammen med en ambisiøs mekler, men det er greit, for Jack er av den idealistiske «post og sekk»-typen som skal tjene store penger, samtidig som han redder verden ved å investere store summer i ren energi og fusjonsforskning som visstnok skal gjøre sjøvann til framtidas kraftkilde. 

 Jacob bestemmer seg for å ta kontakt med Gordon Gekko for å reparere forholdet mellom far og datter. De snakker sammen, blir gradvis bedre kjent med hverandre og innser at de har en felles fiende i Bretton James, som forøvrig hadde fortjent en egen film. Bretton er 2010-versjonen av Gekko, en hensynsløs manipulator som går over lik for å få det som han vil. Josh Brolin har forøvrig selv en mangeårig bakgrunn som investor og livnærte seg ved å handle aksjer mens karrieren som skuespiller gikk trått.  

«Money Never Sleeps» er Oliver Stones beste siden fotballdramaet «Any Given Sunday» (1999) og det finnes definitivt verre oppfølgere enn denne. Få regissører har ventet 23 år med å følge opp en kassasuksess og uten finanskrisa i 2008, ville vi fortsatt ha ventet på filmen. Da Douglas og produsent Edward Pressman ymtet frampå om en to-er i 2006, nærmet børsen seg toppen og Stone var ikke interessert i å feire finansbransjen. Sammenbruddet to år seinere satte ham på andre tanker.  

Skuespillernes prestasjoner er jevnt over gode. LaBeouf viser at han kan mer enn å flykte fra robotene i «Transformers». Douglas er troverdig som angrende synder, men han har fortsatt et rovdyrglimt i øyet og ser ikke ut til å være ødelagt av fengselsoppholdet. «I was small time compared to these crooks,» sier han om dagens finansfyrster, som flytter rundt på sine stinkende lån og uforståelige derivater der han selv drev med lett forståelig innsidehandel. Men det skal vise seg at Gekko fortsatt kan spillet, selv om det lenge er uklart hva hensikten hans er.  

Stone og hans manusforfattere, Alan Loeb og Stephen Schiff, vil forklare finanskrisa, og det tapper filmen for en del energi. Handlingen blir fragmentert, Bretton James får ikke nok plass og familiedramaet overskygger det som kunne blitt en enda heftigere finansthriller. Uansett er det godt gjort å lage en såpass drivende historie ut av en krise som hadde så komplekse årsaker at skurkene fortsatt er på frifot.

«Wall Street - Money Never Sleeps» har kinopremiere på fredag.