REKORDHØYE TALL: Gjelden til Tin og Tun er den høyeste i Luksusfellens historie, noe som byr på mange utfordringer når det kommer til håndteringen av problemet. Video. TV3 Vis mer Vis mer

«Luksusfellen»:

Grådighet har en grense, DNB

Jeg trodde jeg hadde opplevd alt av grådighet etter ti år i Luksusfellen. Inntil nå.

Meninger

I ti år har vi i Luksusfellen prøvd å få enkeltpersoners skakkjørte økonomi på beina. Det er ikke alltid like lett. Èn ting er å få folk til å innse realitetene, endre vaner, jobbe mer, kutte utgifter, selge eiendeler. Men i tillegg må vi jo få kreditorene til å innse at de ikke kan kreve 20-25 prosent rente av en person som er tungt forgjeldet. Man må få til nye avtaler, en løsning mellom skyldner og bank. Det er den vanskeligste jobben.

Og, dessverre, den har blitt vanskeligere med årene. Men sjelden har jeg opplevd å bli så motløs og forbanna som jeg ble i min siste sak.

Møt Tin og Tun Aung Kyaw. Tun kom til Norge som flyktning på grunn av politisk uro og konflikter i Burma. Han har bodd i Bergen siden 2001. «Verdens beste by», som han selv sier. I 2007 giftet han seg med Tin. De har skaffet seg gode utdannelser, jobbet lange dager, spinket og spart.

For noen år siden kjøpte de en firemannsbolig i Laksevåg. De leier selv ut tre leiligheter, og bor i den fjerde. Drømmen er at barna skal kunne overta leilighetene etter hvert, at de skal bo under samme tak, hele storfamilien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De har fulgt den privatøkonomiske læreboken til punkt og prikke. Men da oljekrisen traff Norge og Bergen, og Tun ble permittert, måtte han skaffe seg andre bein å stå på. Mange andre nordmenn ville nok tatt det med ro og mottatt dagpenger fra Nav.

Ikke Tun. Han startet en liten grønnsakbutikk i sentrum. Han så jo at Tins jobb også stod i fare. Her kunne de jobbe sammen og skaffe seg en ny økonomisk fremtid. Dessverre gikk ikke butikken rundt. Han var heller ikke «taktisk» nok og organiserte seg bort fra gjelden via et AS.

Da den noen år etterpå gikk konkurs, ble hele gjelden sittende på ham personlig. Rundt 1,2 million kroner, som etter et par år var vokst til over 1,8 millioner med høye renter og omkostninger, på tross av at Tun prøvde å betale den ned så godt han kunne.

Ikke et typisk Luksusfelle-case, kanskje, for her har det ikke vært overforbruk eller luksusvaner. Men de behøvde sårt hjelp med den skyhøye gjelda.

Hvis paret solgte firemannsboligen, ville de frigjøre nær 1 million kroner til kreditorene. Men det ville være som å selge høns i regnvær. Som ikke-seksjonert bolig med oppgraderingsbehov, ville den gått på billigsalg. De var presset inn i et hjørne av kreditorene, som hadde pant i boligen.

Vi foreslo et alternativ: Tun nedbetaler all gjeld, inkludert påløpte renter og omkostninger PLUSS 8,5 prosent forsinkelsesrente de neste fire årene. Han fikk avdragsfrihet på boliglånet, slik at de andre kreditorene fikk maks utbetalt i perioden. Alle kreditorer ble likebehandlet, noe som betyr at tidligere inngåtte avtaler måtte omgjøres, inkludert DNBs. Det er helt vanlig i slike saker.

Vi foreslo dette, sammen med Tin og Tun, for å sikre verdiene i boligen, og for å sikre fremtiden til familien. Å selge, flytte, leie, for seinere å kjøpe noe annet er en kostbar prosess, både økonomisk og sosialt. Av og til anbefaler vi salg, men ikke her.

Paret strakk seg derfor svært langt for å trygge boligen. Ikke langt nok, ifølge DNB. Men vent nå litt. Smak litt mer på vårt forslag: DNB får tilbake alt Tun skyldte dem etter konkursen. DNB får også dekket alle renter og omkostninger som de og deres inkassopartner Lindorff har hatt årene etterpå. På toppen av det hele får de altså 8,5 prosent rente i nedbetalingsperioden.

Opprinnelig skyldte Tun 496 000 kroner til DNB. Etter planen skal han betale tilbake totalt 1 076 000 kroner! Mer enn en fordobling på ganske få år, selv om noe av pengene er dekning av omkostninger.

Men det er ikke nok for landets største bank. De gidder ikke vente i fire år på tross av at renta altså er fire ganger så høy som en normal boligrente. De. Vil. Ha. Alt. Nå!

Så derfor har banken sendt et nytt varsel om tvangssalg til den lille familien i Bergen. Det er fullstendig nytteløst, noe vi har forklart både Lindorff og banken.

Sparebanken Vest, som har boliglånet, blokkerer tvangssalget. DNB kan nemlig bare kreve salg av halve boligen, siden ekteparet eier den sammen. Banken må følge vår avtale, uansett.

Jeg håper i beste fall dette er en liten blackout fra landets største bank. Jeg prøver heller ikke å få presset DNB til å gjøre det riktige. Beslutningen er fattet, programmet er ferdig innspilt – og ble vist forrige onsdag.

Jeg vil sette lys på en utvikling jeg mener går i feil retning: Kreditorer som setter egen vinning foran både kreditorfelleskapet, privatpersonene og samfunnsøkonomien.

På de ti årene vi har jobbet med Luksusfellen har denne utviklingen gått i feil vei, mener jeg. Kreditorene bruker det statlige inndrivingsapparatet altfor ofte til å drive inn sine egne krav i stedet for å finne gode løsninger utenfor rettssystemet. De overbelaster namsfogden.

De siste tre årene har såkalte utleggsbegjæringer økt fra 302 000 til 411 000 saker i 2017! Våre skattepenger går dermed til å sikre kreditorer som Bank Norwegian, Ya Bank, DNB og Santander. Utvalget og rekkefølgen er ikke tilfeldig – det er dette firkløveret vi sliter mest med.

DNB har i saken mot Tun antakelig fulgt egne retningslinjer. Juristene har nikket til saksgangen. Men selv om man har rett – betyr ikke det at man gjør det riktige, Rune Bjerke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook