Grådighet som dreper

Tuberkulose dreper hvert år to millioner mennesker, og er dermed en av de tre ledende morderne i verden sammen med malaria og hiv. 8 millioner mennesker er syke med tuberkulose. Nesten en halv million av dem har multiresistente varianter av sykdommen, det vil si bakterier som er motstandsdyktige mot flere medisiner. Og epidemien øker.

Med de metodene som er tilgjengelige i fattige land, kan man bare påvise tuberkulosesykdom hos halvparten av de syke. Man mikroskoperer bakerien i oppspyttet til pasienten, en metode som ble oppdaget i 1880-årene. Hos den andre halvparten av pasientene må helsearbeideren bruke skjønn for å vurdere om de har tuberkulose. Dette dilemmaet møter helsearbeidere i Afrika, Asia og Latin-Amerika daglig. Dessverre forblir mange av pasientene ubehandlet og dør. Enda vanskeligere er det å stille diagnosen på barn hvor man må bruke skjønn hos nesten alle, og aller vanskeligst stilt er de hiv-positive barna.

Behandlingen er også langvarig, mellom 6 – 12 måneder, med både farlige og ubehagelige bivirkninger. En så lang behandling er ressurskrevende personellmessig for et helsevesen som er overbelastet fra før.

Tuberkulose både forårsakes av fattigdom og skaper fattigdom. Nittifem prosent av de tuberkulosesyke bor i fattige land. Sykdommen utvikler seg lettere hos personer med svekket immunforsvar, som hos underernærte og hiv-positive. Tuberkulose er den fremste dødsårsaken blant hiv-smittede. I tillegg letter trangboddhet spredning. At en familieforsørger blir syk med tuberkulose er ofte en sikker vei inn i fattigdom for hele familien.

Mangelfull behandling av tuberkulose og manglende utvikling av nye behandlingsalternativer har bidratt til utviklingen av resistens. Utviklingen går fra vondt til verre med varianter av bakterien som er motstandsdyktige mot de fleste medisiner, «extensively drug-resistant tuberculosis» (XDR-TB), hvor vi i realiteten ikke har noen effektiv behandling å tilby. Uttalt resistente bakterier finnes nå på alle kontinenter, men det skremmende er at de nå er utbredt i områder med høy forekomst av hiv. I en undersøkelse i Natalprovinsen i Sør-Afrika døde 52 av 53 hiv-pasienter med uttalt resistent tuberkulose før diagnosen ble stilt. Hvor utbredt uttalt resistente bakterier er på det afrikanske kontinentet, vet vi ikke.

For å gjøre vesentlige framskritt i bekjempelsen av tuberkulose, må vi få bedre og raskere diagnostikk, flere behandlingsalternativer og kortere behandlingstid.

På verdensbasis brukes det årlig 20 millioner amerikanske dollar på pasientrettet testing av tuberkulosemedisiner. Til sammenligning brukes det rundt 300 millioner dollar på pasientrettet testing av hiv-medisiner bare i USA. Forskning på hiv har gitt et paradigmeskifte i behandlingen av hiv, med en rekke nye medisiner på markedet i løpet av de 10 siste årene. Et tilsvarende kvantesprang trengs innenfor behandlingen av tuberkulose. Den nyeste tuberkulosemedisinen, rifampicin, kom på markedet i 1970.

Tuberkulosetestene som brukes i den industrialiserte verden, krever avansert utstyr i profesjonelle laboratorier og er derfor ikke tilpasset forholdene i utviklingsland. Verdens helseorganisasjon har beregnet at det vil koste mellom 5 og 15 millioner amerikanske dollar å tilpasse noen av disse testene til bruk i den tredje verden. Så langt har ingen farmasøytiske firmaer villet investere de pengene som trengs.

Mot resistent tuberkulose trengs det helt nye medisiner som angriper bakterien fra et helt nytt angrepspunkt. Det vil ta minst 6-7 år å utvikle et nytt legemiddel om vi starter nå. Det tar tid og det er krevende å utvikle nye tuberkulosemedisiner, derfor må vi begynne nå.

Noen eksisterende medisiner som har vist seg å ha effekt mot tuberkulose- bakterier, kan relativt raskt videreutvikles. Alle disse midlene er patentbeskyttet, og de aktuelle firmaene har ikke vist vilje til å frigi dem for videre ikke-kommersiell forskning.

Patenter på ny medisin gis for tyve år, og legemiddelfirmaet får da i praksis mange års monopol på salg av medisinen. Utviklingen av nye medisiner dreies dermed mot sykdommer i de rike landene, der det er penger å tjene.

I en WHO-studie ga de farmasøytiske firmaene denne forklaringen på manglende forskning på tuberkulose: «Det er et gigantisk marked i form av antall pasienter, men markedstørrelsen er likevel liten ettersom antall pasienter som er i stand til å betale for behandlingen, er liten. Hvis tuberkulose hadde vært et vestlig problem, ville investeringene ha kommet.»

Vi utfordrer legemiddelindustrien til å komme med disse investeringene, og å frigi stoffer som kan være virksomme mot tuberkulose, ikke sitte på patentene til disse molekylene i håp om at de i fremtiden kan gi fortjeneste.

Vi krever at norske myndigheter blir pådrivere i prosessen med å finne nye veier å gå innen medisinsk forskning. Det trengs alternative systemer for finansiering av forskning på tuberkulose og andre fattigdomssykdommer, systemer som tar hensyn til hvor behovene er størst. Da må insentivene for forskning distanseres fra prisene på medisiner, og den reelle helsegevinsten av nyvinningene belønnes.

Norge må sette dette temaet på dagsorden, både i internasjonale fora som WHO og WTO, og i bilaterale samtaler med berørte land. G8-lederne ønsket i sitt møte i juni å styrke patentrettighetene, som er et hovedhinder for tilgang til medisiner for fattige. Norge bør sammen med andre land protestere mot at G8-landene styrer utviklingen i gal retning.

Norge har vist sjokkerende lite interesse for tuberkulose til tross for sitt uttalte engasjement for tusenårsmålene. Disse målene kan vanskelig nås uten å ta tak i tuberkuloseepidemien. Tusenårsmål nr 6 er nettopp å bekjempe hiv, malaria og andre store infeksjonssykdommer som tuberkulose. Disse tre sykdommene forhindrer også at flere av de andre tusenårsmålene blir nådd, som å redusere barnedødeligheten (mål nr 4), halvere fattigdom (mål nr 1) og oppnå bærekraftig utvikling (mål nr 7). Norske myndigheter må stille penger til disposisjon for kampen mot tuberkulose, til ikke-kommersielle forskningsprosjekter. Det er beregnet at det årlig bør investeres rundt 900 millioner amerikanske dollar til utviklingen av nye verktøy i bekjempelsen av tuberkulose. Likevel ble bare 206 millioner investert i 2005.

Vi trenger bedre diagnostikk og nye medisiner. Det krever engasjement fra norske myndigheter, som må drive kampen både på politiske arenaer og finansielt, og farmasøytisk industri som må overkomme sin grådighet.