Graff - humanist med grufull griffel

Når åndsliv kives og politikkens klinger krysses, venter man så å si automatisk på Finn Graffs versjon.

Det står en frydefull gru av tegneren hans strek, en satirisk gnist som springer momentant av hans daglige bidrag til nyhetsbildet. Med sin trollsplint av en penn gjør Finn Graff velferdssamfunnets dovent flytende hendelsesstrøm til et paradoksalt teater av mennesker og krefter, stilt til skue i absurde proporsjoner og med slående blaff av galskap. I går fikk han Human-Etisk Forbunds humanistpris. Det passer perfekt. En humanist med pennesplitten dyppet i satirens gift: Akkurat så paradoksal er Finn Graff, den gruefulle griffels suverene fører. Personlig en mild og vennlig mann, med en strek så full av faen at hans kommentar kan løfte dagen til sublime høyder.

GRAFF TEGNER UTEN ORD. Hans tolkning av dagens kommentar på side 3 i Dagbladet, gir en selvstendig kommentar, men helt ordløs. Det vil si, ett enkelt ord eller to kan være flettet inn i streken, som en godt skjult subtekst i det visuelle. Men vanligvis gir hans bidrag en rent visuell fortolkning av mennesker og hendelser.

Dette er uvanlig i norsk og for så vidt europeisk avistegnertradisjon, der tegningen oftest følges av en tekst, ja der teksten kan være vel så sentral for meningen som streken. Graffs forgjengere i Dagbladet -  Ragnvald Blix og Gösta Hammarlund -  eksellerte i kombinasjonen tekst og ord, ja man kan si at dere tekst ofte bar mer kraftfulle budskap en streken. Blix var jo i tillegg til tegner, en ordkunster som etset sine formuleringer som element av helheten, mens Hammarlunds faste hjørne vel så ofte var tekstlig som visuelt poengtert. Den av Graffs egen generasjon som i originalitet kan måle seg med ham, Tor Bomann-Larsen, har alltid vært tekstlig, ja han er endt som forfatter av bindsterke prosaverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Graff er som ordløs i slekt med den største av alle, Olaf Gulbransson. Streken er alt. Når den er risset i sine uttrykks tegn, står den alene. Da er det ikke mer å si.

Graff er journalist. Han er en dagens mann som flyter i døgnets strøm, avistegneren som kaster av sine kommentarer i daglig avrevne blad. Ikke ukentlig, som så mange andre store avistegnere, men hver eneste, bidige dag, år etter år. Produksjonen er enorm. At han har beholdt sin originalitet gjennom snart femti år, er i seg selv en fantastisk prestasjon, med til sammen en strek som rekker herfra til månen to ganger eller så, stjernespekket med daglig mening over satirens himmel. I ettertid er det nok mulig å se en utvikling i dette strekunivers, en gradvis endring av virkemidler, teknikker og ideer. Men aldri i sprang. Graff er Graff, alltid til stede med en kreativitet holdt i tømme av streng disiplin.

GRAFF ER GROTESK. Hans skikkelser framtrer i forvridde proporsjoner; store hoder med kolossaltrekk, små kropper, detaljer som overskygger alt: Carl I Hagens nesebor, Jonas Gahr Støres hake, Gros korpus skiftende fra damen med abnorm 70-tallsfrisyre til vårt tids bulende Mor Godhjerta. De fleste avistegnere vil manipulere proporsjonene, for å få objektenes særdrag fram. Hans Normann Dahls allegorier av store og små politikere, fritt behandlet med hensyn til legemsdeler, eller Ellen Aunensens menasjerier av Løvebakkens frodige fauna gir minneverdige uttrykk for avistegnerens frihet i så måte. Graff er i forhold til disse mer uforutsigbar; henter sine allegorier fra mange slags universer og plasserer sine karakteristiske trekk fra uventede deler av ansikter, kropper, føtter. Føttene: han husker alltid dem. Små, ja forsvinnende kan de være, men det står der, som strekens bunnlinje. Toril Moi i dans med Ibsen: han i lakksko, hun på syltynn hæl, i en foxtrot der parets blanding av skjegg, tenner og hår signaliserer en fundamental og dypt symbolsk stilforvirring.

SOM SATIRIKER ER Graff i slekt med den aller største, Honoré Daumier. Like fullt er det som med alle store journalistiske tegnere, umulig å etterprøve streken mot andres. Den daglige produksjon skjer i et slikt tempo at noen slags etterlikning knapt lar seg gjennomføre: all journalistikk er i denne forstand original, Graffs i særklasse. Like fullt ynder han å legge igjen små spor av store mestre i sine daglig avrevne blad; ørsmå visuelle sitater som vel passerer ubemerket for de fleste, men som gir dagen dypere mening - i alle fall for ham selv.

Når Graff tegner under avisformens tidspress, blir hans bidrag som regel monografisk: oftest én person, eller i høyden to, sjeldnere tre og bare unntaksvis mange. I større oppdrag viser han sitt grep over tablået. Lesere av Willy Dahls tre binds litteraturhistorie, vil på omslagets innside av hvert bind finne et underfundig litterært tablå der diktere fra Wergeland til Mehren vrimler rundt i sentrum av et for hvert bind arkitektonisk strekt forandret Oslo. Disse tablåer er mangfoldige, detaljrike, og forener diktning med arkitektur i en observasjonsevne som bringer frapperende detaljer til litteraturhistorien.

GRAFF KAN VÆRE både myk og hard. Han tegner med fin, spiss, hard penn, eller med bløt og lubben blyant. Mennesket avgjør valg av medium. I Nasjonalgalleriets utstilling av hans portretter for noen år siden, hadde han hengt sin pennetegning av Odd Nerdrum opp rett i nærheten av blyanttegningen av Arne Næss jr. Den ene pompøs, i dommerpositur, den annen slu og myk som et rovdyr i sivet. Kontrasten var slående, streken så ulik som man overhodet kan tenke seg, tanken bak like fullt utsprunget av den ene, favnende idé om personen som speilet i sitt eget uttrykk.

Graff er sin samtids fortolker, med journalistens krav til forankring i fakta. Han tegnet i Morgenposten fra 1960 til -63, deretter i Arbeiderbladet til 1988, så i Dagbladet. Men hans produksjon spenner også videre. Utenom journalistikken har han bidratt til et mangfold av tidsskrifter, blad og bøker. To samarbeidsrelasjoner peker seg ut som forløsere av større prosjekter hos ham: Samarbeidet med Arild Nyquist, og med Rune Slagstad.

ARILD NYQUIST, DENNE merkelig «hverdagslige» poet, fikk flere av sine rare små bøker illustrert av Graff. Et særlig vellykket samarbeid er «i avisen» fra 1981, en fabel om to alminnelige små menneskers møte med de store mediene, fortalt i Nyquists kort-slentrende prosa, «Illustrert av Finn Graff», som det står på omslaget. Men Graffs illustrasjoner gjør mer enn som så. I hans strek visualiseres fabelen om de små mennene Olin og Merkel på en måte som løfter teksten, gir den mening. Dette er humanisten Graff, paradoksalt nok uttrykt i fortellingen om de to små menns ublide møte med nyhetsproduksjonens brutale verden.

For Rune Slagstad har Graff i over 20 år levert omslagstegningen til Nytt Norsk Tidsskrift, det ledende forum for akademiske intellektuelle siden 1984. Gud skje lov for disse omslag! For her gir Graff til beste karikaturer og tablåer som nærmest bokstavelig stiller det krevende, akk så ordrike innhold i satirisk relieff. Her er det ideer, fortrinnsvis framstilt som intellektuelle relasjoner, som finner sin fortettede form.

Et høydepunkt på grotesk humor finner vi i Graffs versjon av Dag Østerbergs oppgjør med «konsitusjonalistene» Rune Slagstad, Jon Elster og Francis Sejersted, framstilt som en henrettelse av de tre - med sløv sag på et skafott bygd opp av klassiske søylestumper forent med provisoriske lemkonstruksjon. Ett avsagd hode ligger alt i korgen, ett befinner seg i sagtakkenes vold; Sejersted står og venter på tur. Med bøddelen Østerberg: befinner han seg i virkeligheten, eller i sin egen ønskedrøm?

Graff er makeløs, uten konkurranse, unik. Samtidig, ved sin overdådige tilstedeværelse overalt hvor tekst trykkes og meninger menes, enhver dags aktør i vår debatt. Når åndsliv kives og politikkens klinger krysses, venter man så å si automatisk på Graffs versjon. Den kommer i morgen, vær sikker. La oss være takknemlig for det -  at trollsplinten er blitt en del av vårt daglige syn over verden.