PORTRETTØREN: Finn Graff i aksjon på Theatercafeen i Oslo. Foto: Agnete Brun
PORTRETTØREN: Finn Graff i aksjon på Theatercafeen i Oslo. Foto: Agnete BrunVis mer

Graff hos Nils Aas

I 2013 var det 25 år siden Finn Graff ble ansatt i Dagbladet. I desember fylte han 75 år.

Kommentar

STRAUMEN (Dagbladet): I dag stiller Finn Graff ut tegninger i tre sjangere i Nils Aas' kunstverksted på Inderøy. Da er han hos en av sine beste forgjengere.

Det er ikke første gang han er der, men det er første gang alene. Og han står så støtt på egne bein at det betraktes som litt av en begivenhet i galleriet på det idylliske strandstedet Straumen i Nord-Trøndelag. For det er et tverrsnitt av Finn Graffs kunstneriske virke som her blir vist fram: Tablåer fra dagspolitikken, slik de daglig står på side 3 her i avisen, portretter slik de ukentlig er å finne i Magasinet, samt skisser fra Toscana til Trond Berg Eriksens tekster fra et landskap de begge elsker.

Finn Graffs tegninger taler best for seg selv. Som politisk tegner er Finn Graff en nådeløs kommentator. Her spiller han ut sin bitende hån, refsende kulde og sviende uforsonlighet i satirisk form. Han tilbyr alternative tolkninger av store kriser og gir liv til den trivielle politiske hverdag. Slik har han i 50 år med kirurgisk presisjon skildret norsk politisk liv.

Han er en selvstendig kommentator, men tegner til andres tekst. Han trenger sjelden mer enn et lite hint om dagens tema for å fatte poenget. Jeg har ofte tenkt at jeg burde ha snakket lenger med ham når jeg meldte inn mine temaer. For i samtalens løp kunne han ha gitt innsikt som verken jeg eller mine kolleger har fantasi til å se. Men han er ikke lett å få med på en slik samtale. Jeg antar det skyldes at han ønsker å stå fritt i sitt forhold til teksten. Han skal ikke illustrere, men utdype.

Portrettøren Finn Graff er på mange måter like nådeløs som den politiske kommentator. All god portrettkunst forutsetter karikering. Særtrekk forstørres og utheves. Men han sier at det viktigste ved portrettet er at det likner den portretterte. Gjør det ikke det, leverer han det ikke fra seg.

Graff har utviklet seg også som portrettkunstner. Før kunne han være mild i karakteriseringene, nå kan han til tider være rett ut sagt djevelsk. Neser er lengre, tenner større og lepper fyldigere. Og, som Sissel Benneche Osvold skrev om tegningene: Han har «utviklet et sett nyanser mellom ( ... ) ytterpunkter som er så fulle av de ypperste karakteristikker også av sjelen slik den rett som det er lar seg påtreffe i ansiktsdraget, i håndens krumning under haken og i kroppen når den luter eller ikke luter ( ...)». Det er godt humør i portrettene hans.

Den tredje avdelingen i utstillingen omfatter hans skildringer fra kunstbyer mellom Ferrara og Lucca. Her stopper han på kjente og mindre kjente steder og gjengir scener og historiske personer fra kunst, vitenskap og historie. Han avslører en vâr kjærlighet til landskapet, landsbyene, folkelivet og hellige og mindre hellige menn, som Savonarola og Frans av Assisi. Her utfolder han seg også i farger.

Til sammen gir de tre temaene et godt portrett av tegneren Finn Graff.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook