Graffiti, epler og bananer

BYER VERDEN over har en lang tradisjon med annonsering i form av lysreklame eller billboards på fasader og hustak. Oslo er ikke noe unntak. Det er montert store reklameskilt over det ganske bylandskap, store reklameplakater langs de fleste gågater, og 70 nye reklametårn rundt om i hele byen! Denne formen for annonsering har bystyret ingen motforestillinger om, fordi det sikrer store inntekter fra det private næringsliv. Graffiti, tilknyttet egen eiendom, har de derimot store problemer med å akseptere. Blitz har i alle år fått lov til å annonsere hvem de er og hva de representerer på fasaden i Pilestredet 30. Hausmania som nå ønsker det samme i Hausmannsgate får et blankt nei av Bystyret, som nylig ble enige om nulltoleranse overfor graffiti. Mens politikerne sier ja til all form for markedsliberal annonsering, sier de nei til graffiti fordi den ikke appellerer til dem. De snakker om hvor stygg kunsten er, en høyst personlig ytring som går på tvers av politikernes rolle som representant for alle grupperinger i byen. Graffiti er en kunstform som har kommet for å bli. Vi ønsker ikke en forfinet by som opptrer som scene for rikdom og makt, men en robust bykjerne som har aksept for alle uttrykksformer.

GRAFFITI er annonsering av et budskap på lik linje med reklameskilt. I motsetning til reklamen er budskapet i graffitien aldri økonomisk betinget, men rettet mot politiske, kollektive eller personlige ytringer. Nulltoleransen er udemokratisk!Justin Case hadde en interessant replikk i Dagbladet 30.juli der han redegjorde for forskjellen på graffiti og tagging. Politikerne skjønner ikke forskjellen på epler og bananer. Tagging kan oppfattes som en personlig signatur. Det må forventes at politikerne ønsker å forstå forskjellen fra graffiti. Hausmania ønsker å utsmykke fasaden sin med graffiti. Når kommunen nå først har forpliktet seg gjennom et kjøp av Hausmania (med det argument at miljøets eksistens er det viktigste) er det en selvfølge at stedets uttrykksform respekteres. Alt annet vil være en inkonsekvent holding fra kommunens side.