Graffiti og griseri

«Pubertetskunst,» sier Karl Erik Harr om graffitiartistenes produkter, og raser mot Håkon Gullvågs oppfordring om mer av den slags på bybildets grå vegger.

Harrs gammeltestamentlige vrede rammer også presten Carl Petter Opsahl som med teologisk tyngde velsigner hipphoppkulturens visuelle side.

  • Riktig nok er mange av sprayerne ungdommer, og det var også deres nå godt voksne forgjengere fra New York. Selv om flere sikkert er innskrevet med kriminelt rulleblad enn i kunsthistorien, består pseudonymene Crash, Futura 2000, Lady Pink og Rammelzee som navn etter den første graffitibølgen. Stjernesignaturer fra 80-åra som aidsofferet Keith Haring og den dopdøde Jean-Michel Basquiat hadde også sine utspring mot internasjonalt ry fra Manhattans gateplan. Sistnevntes alias Samo (Same Old Shit) var et bevisst spill med den rasistiske etiketten Sambo.
  • De fleste av det seine 70-tallets graffitiartister kom fra afroamerikanske eller puertorikanske miljøer i New York-bydelene Bronx og Harlem. I likhet med de norske rapperne - som Opsahl snakket om i Dagbladet forleden - så hadde representasjonen av lokal identitet en sentral plass i deres strategi med sprayboksen. T-banetogene som går fra nord til sør på Manhattan, ble bokstavelig talt budbringere om opphavsmennenes nærvær i metropolen. Det været også New Yorks gallerister verdier i, og på begynnelsen av 80-åra nøt flere graffitiartister en kortvarig suksess i East Village, SoHo og på 57. gate.
  • Graffitiboomen ble et markedsmessig blaff, og det skyldtes nok delvis et begrenset visuelt repertoar med basis i tegneserier og typografi. Likevel forsvant ikke det fargerike fenomenet, men forplantet seg igjen i de urbane miljøene hvor graffitien hadde grodd fram. Der har sprayerne - riktig nok i mindre grad enn musikerne innenfor hipphoppkulturen - klart å fornye seg gjennom crossover til andre billedformer. Men mulighetene til å utprøve og utvikle graffitien med andre uttrykk har også vært færre.
  • Det skyldes både manglende forståelse for en gatas kultur fra myndighetenes side, og at fruktbar grafitti slås i hartkorn med destruktiv tagging. Det siste er ikke bare tanketomt og talentløst svineri, hvor taggernes billedblinde berserkgang også har gått utover hipphoppkulturens fargerike «piecer». Tagging framtrer først og fremst som symptomer på den samme fremmedgjøring som graffitiartistene vil motvirke med å spraye identitetsskapende impulser.