Graffitifjerner- metoden

Hvis det ikke er noe marked for det du selger, er det enkleste å skape markedet selv.

Skyene ligger lavt over byen, og jeg rydder i gamle aviser på loftsboden da jeg finner en gammel Aftenposten fra høsten 1998. Jeg husker ikke hvorfor jeg har spart på den før jeg ser notisen jeg har ringet rundt:

Vrebro (NTB-AFP): Et svensk firma som levde av å fjerne graffiti, innrømmet torsdag at de malte graffiti på vegger for å skaffe seg kunder.

- Politiet var for effektive i kampen mot graffiti. Vi ble arbeidsledige og begynte å male graffiti selv, sa den 30 år gamle eieren av selskapet. Mannen sa at han og to ansatte i selskapet «tagget» bygninger i et helt år, noe som skal ha kostet 500000 kroner.

JEG HUSKER JEG gjorde et mentalt utklipp av den, delvis som et bevis på at den menneskelige dårskap og tilpasningsevne går hånd i hånd, men mest fordi det er en tragisk-morsom historie om at en rett strek alltid er den korteste, om ikke smaleste, veien mellom to punkter. Og nå blir jeg stående og tenke over dette ordet som dukket opp første gang jeg leste notisen: graffitifjernermetoden. Det kunne selvfølgelig vært et annet ord, faktum er jo at graffitifjernerne i Vrebro bare tilsynelatende er originale. Glassmesteren Charlie Chaplin brukte samme metode da han lot guttungen kaste stein på rutene, hvorpå han selv «tilfeldigvis» kom gående forbi med en ny glassrute. Mafiaen benyttet graffitifjernermetoden under forbudstida ved å bruke enorme pengebeløp på politisk lobbying for fortsatt forbud for å opprettholde sitt monopolmarked på smuglersprit. Narkotikakarteller bruker graffitifjernermetoden når de skal inn på nye markeder ved å selge sine produkter til en rabattert «introduksjonspris» for å høste når avhengigheten har skapt et mindre prisfølsomt marked.

OG HELE IDEEN MED REKLAME er jo å få deg til å føle deg uvel for at du ikke har noe du tidligere ikke visste fantes engang. Apropos reklame: hvilken tankegang tror du ligger bak Manchester Uniteds hyppige skifte av sponsornavn på draktreklamen slik at fansen må gå til innkjøp av den nye drakta? Graffitiprofitti, selvfølgelig. Burde ikke noen saksøke disse graffitifjernerne, kan man kanskje spørre. Jo, men før man får ringt sin advokat, så leser man i en herværende avis at et av Norges mest anerkjente advokatfirmaer - Thomassen, Krefting, Greve og Lund - har tatt seg betalt for å råde det offentlige til å saksøke tobakksindustrien som i Norge er ensbetydende med Tiedemanns Gruppen. Og siden overskriften på denne kronikken er graffitifjernermetoden, burde det være mulig for selv den som ikke er orientert i saken, å gjette hvem det er som er Tiedemanns Gruppens advokatfirma.

HELDIGVIS HAR VI AVISER som herværende (med for eksempel denne temmelig avslørende artikkelen) til å avsløre den slags, tenker vi. Og det er nettopp dette jeg står og trøster meg med mens jeg hører sommerregnet tromme på taket og løfter opp en annen gammel avis. Herværende. «Jeg hater Norge,» sier Lasse Kjus. Over hele førstesida. Og jeg husker såpeoperaen fra i vår som begynte med dette famøse «sitatet» fra Scanorama som til og med artikkelforfatteren selv, Torgrim Eggen, fant grunn til å si ifra om var sitatfusk. Det er kanskje ikke så interessant hva en alpinist mener eller ikke mener om Norge, men det er interessant å observere hvordan den frie pressen, hvis virke vi alle verner gjennom lovverk og pressestøtte, kan bruke friheten til å tagge førstesidene med kalkulerte halvsannheter. Jeg blar gjennom avisbunken og ser hva man oppnådde: En hel uke med nye førstesideoppslag om idrettsledere som mente at Kjus var et dårlig forbilde, om Kjus som mente seg misforstått, om Kjus som sa det var den jævligste uka i hele hans liv og om Kjus som til slutt ga etter for presset og beklaget uttalelsen ethvert lesende menneske kunne se at han aldri hadde kommet med! Det er som Agurknytt på Reiseradioen, ikke-nyheter om ikke-nyheter, det er ren alkymi, det er perpetuum mobile , det er ... graffitifjernermetoden på sitt beste.

HVORFOR LAR JEG MEG hisse opp mer av dette enn av en reklame som prøver å overbevise meg om at jeg kjører feil bil og bruker feil hårsjampo? Kanskje fordi det tross alt er et forsonende trekk ved reklamen at den stort sett seiler under eget flagg i en slags ærlig løgnaktighet, i motsetning til når den frie pressen demonstrerer graffitifjernermetoden i utstudert løgnaktig ærlighet. For ytterligere å sikre sitt nyhetsmarked, bedriver deler av pressen det man i andre produksjonsbedrifter kaller vertikal integrasjon, man kjøper opp produksjonsleddet under seg. Slik Se og Hør gjør når de kjøper kilden og betaler ditt bryllup mot rettighetene til å skrive om skilsmissen. Eller man kan gå videre til neste ledd og kjøpe nyheten før den har funnet sted: I en uke gammel avis står det at en journalist betalte engelske hooligans for å starte slåsskamp under fotball-EM. Eller man kan satse på å kontrollere rubbel og bit, tenker jeg der jeg ser Davy Wathne smile mot meg fra en veldig gammel avis. Han forteller folket om hvor mange colaflasker han drikker om dagen. Det er ikke for ingenting at NRK og TV2 bevisst gjør journalister til kjendiser og omvendt, for selv graffitifjernerne i Vrebro blir relativt primitive sammenliknet med denne fullendte vertikale integrasjonen hvor journalisten blir både formidler, kilde og nyhet. Når vi har havnet i en situasjon hvor det som står i mediene setter dagsorden for mediene og de blir selvrefererende inntil det incestuøse, har vi havnet i den situasjonen Herman Willis beskriver i romanen «Doldis»: at ingen og ingenting er virkelig før det har vært på TV, eventuelt i avisa. JEG KASTER AVISENE i en søppelsekk. Yesterday's news. En annen avis spør på forsida om man bør etterkomme kronprinsens ønske om å la ham og kjæresten være i fred. Under et megastort bilde av de to. Og regnet trommer utålmodig på taket. vis det ikke er noe marked for det du selger, er det enkleste å skape markedet selv.