- Grafikk er røvernes marked

- Jeg lager kunst for å oppleve erkjennelser, ikke for å pynte vegger, sier Anders Kjær - nå med retrospektiv grafikkutstilling i Oslo.

- Grafikk har et enormt synderegister. Det er mange røvere i dette faget, sier Anders Kjær. I morgen åpner han, i Norske Grafikeres galleri i Oslo, en utstilling av sin grafikk gjennom nesten 30 år. Drøyt 40 bilder, alle med lavt opplag.

- Jeg har også et bilde på utstillingen din, det første jeg kjøpte av kunst, og det første serigrafiet du laget i 1970. Har jeg noen garanti for at det forblir i bare 65 eksemplarer, eller kan jeg som andre eiere av grafikk risikere at det blir «allemannseie»? At dine, som Ferdinand Finnes grafiske arbeider, stadig kommer i nye opplag?

- Du har ingen garanti. Men en kunstner som driver med opptrykk, vil bare ødelegge for seg selv.

Det er ikke ulovlig, men jeg synes det er kunstnerisk snuskete. Du må dele grafikk i to typer: Originalgrafikk og reproduksjonsgrafikk, grafikk laget av kunstnere som kan teknikken og lager den selv, eller kunstnere som leverer et bilde til håndverkere på et trykkeri, og ber dem lage noen eksemplarer.

Godtroende

Jeg ville aldri drømme om å trykke nye opplag av gammel grafikk. Men jeg kunne lage reproduksjonsgrafikk av nye motiver. Da måtte prisen være lavere. Det er lett å lure folk. Mange vet ikke engang forskjell på maleri og grafikk. Ferdinand Finnes grafikk er kanskje nettopp pøst ut til et publikum som er godtroende, og som ikke har så mye peiling.

Det var Per Kleiva som i sin tid lærte meg serigrafi (silketrykk) og som rådet meg til å lage grafikk ved siden av malerier, rett og slett for å tjene litt penger. Vi jobbet sammen i GRAS-gruppa, der tanken var å lage billig og politisk kunst. Jeg feilet mye, men utviklet etter hvert teknikken. I mellomtida laget jeg mye dritt.

Nå er jeg lei grafikk, men kanskje jeg begynner igjen, hvis jeg blir helt blakk, sier Anders Kjær (60) som debuterte som selvlært i 1967, og som siden den gang har gjort mange brå kast som kunstner.

I hjemmet hans, den nedlagte skolen på Noresund, finnes spor fra hans kunstneriske raptuser: Glimt fra pornoutstillingen i 1982, som gjorde ham til tiårets mest utskjelte kunstner. Han hadde laget malerier etter fotografier i pirrende mannfolkblader. Det førte til rene lynsjestemningen.

- Det ble folkevandringer til utstillingen som vandret i flere byer, og det ble mange som ønsket å klynge meg opp i nærmeste busk. Akkurat da var jeg glad for at jeg ikke har barn.

Vil provosere

Men det jeg ville med utstillingen, var selvfølgelig å provosere borgerne og presentere et ærlig mannsperspektiv i ei tid da alt var «kvinneundertrykkende».

Provosere gjorde han også da han plutselig ble figurativ landskapsmaler i ei tid da det nærmest ble sett på som kitsch.

- Hvis noen hadde sagt til meg i alle de åra jeg bare var nonfigurativ at jeg skulle bli figurativ, hadde jeg vel smelt til dem. Jeg så på bildene mine som alternativ til musikk. Når musikk kunne klare seg uten figurasjon, kunne også bildene det.

Kan hende drømte Anders Kjær en gang om en musikerkarriere. Han spilte saksofon, var med i band og startet jazzklubb i Kristiansand. Han oppdaget sjøl at han ikke var god nok, solgte saxen og kjøpte seg platespiller i stedet for å spille andres jazz. Det har han fortsatt med. I atelieret hans i den gamle sløydsalen i skolebygningen, har han en LP-samling som kunne gjøre enhver samler til tyv. Han legger kjærlig Horace Silver på spiller'n og blir myk i øya.

- Det var han som omvendte meg til moderne jazz.

- Det er ikke bare innen musikk du har skiftet beite?

- Jeg har surret rundt. Orker ikke meningstyranni, derfor meldte jeg meg også ut av de rødes leir. Jeg er stadig på leting. Svinser og liker ikke å stå i noen stall. Jeg lager kunst for å finne ut av ting, ikke for å lage pynt til vegger. Kunst er for meg erkjennelser som kanskje gjør meg litt klokere.

Mørk

- Du er en utadvendt kunstner, og du har latt kjeften gå i debatter og intervjuer i mer enn 30 år. Samtidig er det en mørk ensomhet i bildene dine?

- Jeg opplever mørket som noe vakkert, det er jo dit vi skal når vi dør. Ensomhet? Det er jo en del av mennesket at det dypest sett er alene. Vi dekker over mørket i oss og hygger oss så godt vi kan. Jeg hadde en depresjon som 22-åring, men den kom aldri tilbake. Kanskje har jeg malt den ut av meg. Å drive med kunst er jo å åpne dører.

- Betydde det mye for deg som kunstner å bryte opp fra byen og slå deg ned på landet?

- Det tok lang tid før jeg våget å bruke landskapet rundt meg. Men jeg skjønner mer og mer av hvor mye landskapet rundt oss betyr. Det gjør noe med oss.

Det var allerede i 1972 Anders og kona, professor og designer Tove Kjær, kjøpte den nedlagte skolen ved Noresund. Først sammen med noen venner, siden ble de eneeiere. Klasseværelset er blitt storstue, sløydsalen er atelier. Huset er personlig og originalt innredet. Hit søker venner i hopetall og blir og blir. Det fikk også Anders til å spørre meg om vi skulle overnatte. Han er vant til det.

- Jeg var rotløs i barndom og ungdom, flyttet rundt og gikk på sju forskjellige folkeskoler. Jeg tror det var behovet for å få egne røtter et sted at jeg flyttet hit. Men vi har beholdt en leilighet i byen. I høyblokka på Enerhaugen. Veldig by og veldig landet. Det er godt å ha faste holdepunkter når jeg som kunstner hele tida skifter identitet.

Jeg er og blir uberegnelig. Jeg følger mine lyster med stadig nye sidesprang.