Graham Coxon

For familie og venner.

CD: Før Graham Coxon dro ut på tur med Blur, bandet han forlot i raseri i 2002, rakk han å gi ut sin syvende soloskive. Det er blitt en veldig koselig skive, i den forstand at mengden låter, den mildt sagt sprikende kvaliteten på disse og Coxons heslige malerier i omslaget mest gir uttrykk for at det man hører på er en mann som slenger sammen noen greier han har puslet med i det siste, heller enn en svettende, frustrert kunster. Og hvis man bare skal dømme ut ifra platas første halvdel, er det klart at det Coxon har puslet med i det siste er å lære fingerspill på gitar. Den vekselvis gledelige («In The Morning») og drepende kjedelige («If You Want Me») klimprefolken gir imidlertid etter hvert etter for en mer allsidig, like fullt ujevn, halvdel av rock og forsiktige psychelementer. Bra nok for gamle fans, men neppe for nye.