Gråmelert Noir

Denne gangen er ikke Bertine et hundehode foran.

CD: Da Bertine Zetlitz valgte å spille inn fjerdealbumet «Rollerskating» med Pleasure-gutten Fred Ball i 2004, var samarbeidet som hentet rett ut av en Hollywoodsk femtitallsromanse. Ball var elektrobadboyen som sjekket opp den pene og pertentlige poppiken. Med frodige funkgrep tinte han Bertines iskalde melodier, og resultatet ble en kommersiell og kunstnerisk suksess.

Hjertebank

Men alle gode ting er ikke nødvendigvis to. Der «Rollerskating» opererte i et fargesprakende og lekent neonland, konsentrerer «My Italian Greyhound» seg om livets skyggesider. Bertine har åpenbart ønsket å lage et mørkere album, og tekstuniverset er spekket med falne engler, svik og skumle baktanker. Der «Rollerskating» hentet inspirasjon fra åttitallet, Madonna og new wave, er lydbildet nå tilpasset de dystre tekstene. Elektropopen har fått et småparanoid drag, den stilrene singelen «500» åpner for eksempel med hjertebank.

Kjedelig

Og det er akkurat dette skiftet, fra promiskuøsitet til defensivitet, som gjør at «My Italian Greyhound» snubler i skolissene. Paranoia gir som kjent lite spillerom, og selv om man hører glimt av Giorgio Moroder, a-ha og italo-disco, blir det musikalske universet rett og slett for flatt. De forskjellige låtene har riktignok ulike personligheter, men det er så lite variasjon i de strømlinjeformede synthgrepene og Bertines distanserte vokal, at låtene etter hvert glir inn i hverandre. Hvem skulle ha trodd at mørke kunne være så kjedelig?