Grammy-vinnende duo hater trynet på hverandre

Men The Civil Wars makter likevel å lage god oppfølger til sjokkdebut.

I GLADERE DAGER: Joy Williams og John Paul White med favnen full av Grammy-priser for debutalbumet i 2012. Oppfølgeren kommer til tross for at de to ikke lenger er på talefot. Foto: Mark J. Terrill / AP / NTB Scanpix
I GLADERE DAGER: Joy Williams og John Paul White med favnen full av Grammy-priser for debutalbumet i 2012. Oppfølgeren kommer til tross for at de to ikke lenger er på talefot. Foto: Mark J. Terrill / AP / NTB ScanpixVis mer

ALBUM: Joy Williams, sølvstrupe fra California og fordums kristenpopstjerne. John Paul White, mislykket Alabama-rocker.

De spiller inn lavmælte «Barton Hollow» (2011), som høres ut som en airbrushet Gillian Welch-plate. Den gir to gjeve Grammy-nominasjoner. De ser ut som en million dollar sammen på den røde løperen (Williams ser ut som lillesøsteren til Sandra Bullock, White som honkytonk-utgaven av Johnny Depp), og stikker av med begge prisene.

Men hva nå?

Den selvtitulerte oppfølgeren, som kommer ut etter rapporter om intense konfrontasjoner i duoen, males med vesentlige flere farger og er langt mer intenst og temperamentsfullt produsert:

Stillfarne klimpreduetter som «Same Old Same Old» kommer snikende rett etter sandfylte, fuzztunge bluesvirvelvinder som «I Had Me A Girl». Gotiske svovelballader som «Devil's Backbone» kontrasteres mot nesten hviskende «Tell Mama».

«Oh Henry» veksler mellom «Battle Of Evermore»-aktig fres og et herlig countrypoprefreng. «Eavesdrop» blir en personlig favoritt underveis, kanskje litt overkokt i produksjonen, men samtidig velbalansert, med lang, bittersøt ettersmak, og med låtskriving og vokalt nærvær i gåsehudklassen.

Man kan ikke kreve vesentlig mer av oppfølgeren til den overrumplende debuten enn dette. Men det blir nok en smakssak hvor langt i hardspillende retning du trives med at duoen beveger seg.

Grammy-vinnende duo hater trynet på hverandre