PINGLER: Viseadministrerende direktør i Spekter, Anne- Kari Bratten, mener de som er fornøyd med dagens IA-avtale er pingler. Foto: Morten Holm /  SCANPIX
PINGLER: Viseadministrerende direktør i Spekter, Anne- Kari Bratten, mener de som er fornøyd med dagens IA-avtale er pingler. Foto: Morten Holm / SCANPIXVis mer

Granatkasteren

Det er et eller annet med Spekter-nestsjef Anne-Kari Bratten. Hun kaster stadig sprenglegemer inn i en søvndyssende arbeidslivsdebatt, skriver Stein Aabø.

Anne-Kari Bratten er viseadministrerende direktør i arbeidsgiverforeninga Spekter. Som sådan er hun forhandlingsmotpart til store grupper i store statlige, halvstatlige og private virksomheter, blant dem helseforetakene, også kalt sykehusene. Derfor er hun ofte i tottene på sykepleierne og på hovedorganisasjonen Unio. Særlig har hun plaget sykepleierne med et evig mas om å få dem til å jobbe mer enn hver tredje helg. Hun har irritert vettet av så vel arbeidstakere og myndigheter som møysommelig har snekret gode og omforente løsninger når det gjelder pleieres turnusarbeid. Hun veksler mellom å ha den litt gjerrige arbeidsgiverhatten på og å innta det store samfunnsperspektivet. Ikke minst er hun kontroversiell.

I «Politisk kvarter» i går hørte vi henne kritisere politikere og arbeidslivets parter for å ha for «pinglete» ambisjoner. Nå, som endelig avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) fungerer etter hensikten, vil hun ha noe bedre. Brattens egen ambisjon er å få flere i arbeid enn selv Arbeiderpartiet og den såkalte arbeidslinja er i stand til. Da regjeringen i fjor la fram en gjennomarbeidet stortingsmelding om arbeidslivets tilstand og utfordringer, ga Bratten og hennes sjef Lars Haukås fram en stortingsmeldingsliknende trykksak med navnet «Kapittelet som mangler». Hun klasker tall i bordet om et umettelig behov for arbeidskraft, om høyt kvinnelig sykefravær, urovekkende høy deltidsandel blant kvinner og advarer mot kollektiv makelighet. Sitronen skal presses mer, ikke mindre. Puter skal ikke sys inn under armene på de ansatte, men legges under hodet på stadig flere eldre og syke. Utfordringene framover krever mer av kvinnene. De kan ikke dulle rundt med deltidsstillinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og sannelig har hun noen poenger. Hun har bare ikke helseminister Jonas Gahr Støres beroligende og fredsskapende form. Bratten er ilter. Hun egger til strid. Hun inngår dessuten den rene Molotov-Ribbentrop-pakt med sin antatt tyngste motstander, Fagforbundets Jan Davidsen og LO-nestleder Gerd Kristiansen, for å vinne kampen om sykepleiernes helgeturnus. Hun begynner så smått å bli et kjent fjes etter mange års dristige spissformuleringer. Som arbeidsgiverforening kommer Spekter i skyggen av slike som NHO og KS. NHO er som LOs motpart mer i rampelyset. Men Spekter-området er økende. Medlemsbedriftenes ansatte har høyere og mer spesialisert kompetanse enn snittet av norske bedrifter. Og de bruker svært mye av statsbudsjettets midler.

Ikke minst tukler hun med de politiske helligdommene. Arbeidstidsreduksjoner og økte fødselspermisjonsordninger har nemlig ikke bare gode sider: De bidrar til mer deltidsarbeid og flere midlertidige stillinger. Kvinner velger sitt yrke ut fra muligheten til å ha deltidsarbeid. Deltid avler deltid, heter det i det nevnte «Kapittelet...». Regjeringens gamle og nyere arbeidstidsreformer og permisjonsordninger kommer altså i konflikt med regjeringens bestrebelser på å redusere antall deltidsstillinger. Videre: Dagens arbeidstidsbestemmelser er verken tilpasset individets eller virksomhetenes behov. IT-konsulenten som går hjem fra jobb klokka 16.00, men må løse et problem klokka 20.55, kan ikke komme på jobb dagen etter klokka 08.00 uten å bryte arbeidsmiljøloven. Sykepleierne Anne og Guri som bytter vakter for å få en etterlengtet langhelg, bryter loven ved å ta dobbeltvakter. Studenten som jobber for mange helger i strekk for å bøte på studielånet, bryter loven så det suser. Loven, som skal verne arbeidstakeren mot å bli utnyttet, er tilpasset en forgangen tid. Videre: Nordmenn jobber mindre enn arbeidstakere i andre land.

Der Høyre taler vagt, eller med to tunger, i frykt for å miste høyde foran valget, taler Bratten så klart at hun avslører hva Høyre ville sagt om partiet hadde turt. Og der Arbeiderpartiet lirker og lurer for å få med arbeidstakerne på reformer de egentlig er imot, fnyser Bratten høylytt om det arbeidstakerne er for, eller har fått beskjed om å være for.

Selvsagt er Bratten arbeidsgiver. Når arbeidsgivere snakker om fleksibilitet og mer tidsmessige arbeidslivsregler mener de noe annet enn arbeidstakere flest. Arbeidsgivere vil normalt ha høyest mulig inntekter og lavest mulig kostnader. De vil ha fleksibilitet som øker effektiviteten og som koster virksomheten minst mulig. Derfor har arbeidsgivere til alle tider krevd endringer i «normalarbeidsdagen». Men LO har nektet. Det samme har Ap. Egentlig har arbeidsgiverne ønsket å redusere folks sykelønn. Men etter noen opprivende runder har både regjeringer og arbeidsgivere skjønt at det ikke er veien å gå. I stedet har alle samlet seg om en IA-avtale. Bortsett fra Bratten, som vil ha noe enda bedre. En ambisiøs plan for mobilisering av arbeidskraft (MOA) for å få flere kvinner i jobb.

Hun ser ufarlig ut, men nøler ikke med å trekke ut splinten.