Grand opptur

«Er Melodi Grand Prix en trussel mot artisters kredibilitet, eller står et hippere MGP for døra?» ble det spurt i denne spalten for litt under et år siden. Under tittelen «Melodi Grand Potensial».

Samtidig presenterte vi en ønskeliste over framtidige MGP-bidragsytere - i hvert fall på låtskriverfronten. Den inkluderte navn som Thomas Dybdahl, Marit Larsen og Espen Lind.

Vi er ikke kommet helt hit i 2008. Men den norske kvalifiseringen til eurovisjonsfinalen er, i hvert fall på papiret, fortsatt i svært positiv utvikling. Det er i seg selv ganske oppløftende, siden fjorårets internasjonale finale var en demoraliserende demonstrasjon av - eller oppvisning i, om du vil - østeuropeisk popeleganse og audiovisuell smakfullhet. I år kunne man sendt a-ha eller Kaizers Orchestra til Beograd etter en enkel seremoni uten at det ville hjulpet nevneverdig på vinnersjansene - til det er Morten Harket og Janove Ottesen altfor velkledde og ville hatt altfor fine låter å synge.

Det begynner derimot å bre seg en følelse av at suksess i den internasjonale finalen betyr stadig mindre. En trivelig bonus - litt som å få noen kamper i Champions League-kvalifiseringen når du først har vunnet eliteserien - men ikke avgjørende på noen måte. Utenlandstur og oppmerksomhet er viktigere enn poeng, i hvert fall så lenge den østeuropeiske dominansen synes så ugjennomtrengelig. Det er en kamp mot vindmøller kledd i rysjeskjørt med paljetter.

Men å gi slipp på behovet for internasjonal MGP-suksess forutsetter selvsagt at man klarer å lage bedre musikk- og tv-underholdning ut av den hjemlige konkurransen enn man gjorde før. At det blir en prestisjefylt og attraktiv konkurranse i seg selv. Og der er vi nå.

Importen av svenskenes vellykkede modell med regionale delfinaler har gitt den norske MGP-konkurransen en etterlengtet vitamininnsprøytning, økt karisma og en mer underholdende medieprofil. Slik årets konkurranse ser ut på papiret (og høres ut på plate for den saks skyld) før den tar til med første delfinale i Stavanger på fredag, fortjener like mange skulderklapp som i fjor.

Riktignok får vi ingen Dybdahl, Larsen og Lind på låtskriverfronten, men Fred «Pleasure» Ball, Mira Craig og Christian Ingebrigtsen er et ytterligere steg i riktig retning. Det viser at det tenkes både godt og riktig. Å få med gode, profilerte (kjendis-) låtskrivere gir et godt grunnlag for å øke ambisjonene i forhold til å få større navn til å faktisk synge dem. Men også her går det framover, hvordan man nå velger å definere framgang: At den vandrende brystkaramellen Lene Alexandra Øien skal opp i direkte konkurranse mot dansebandveteranene i Ole Ivars i delfinalen i Bodø, og at Idol-Maria synger en Mira Craig-låt i Kongsvinger, vitner i hvert fall om utstrakt tabloid teft og interessant konkurransetenking hos arrangørene.

Om låtmaterialet og artistlista i årets norske MGP går utenpå foregående år er vrient å vurdere, da Melodi Grand Prix, akkurat som julemusikk, russehits og repertoaret til en bryllups-DJ, er en sjanger i seg selv, og må vurderes ut ifra helt egne kriterier. Magefølelsen foran tv-skjermen er avgjørende for om et bidrag føles godt og riktig, men plata med MGP-bidragene som er ute nå viser et overraskende bredt spekter av sjangere og bare unntaksvise innslag av de komatøse, sjanseløse balladene Norge har hatt for vane å sende til den internasjonale finalen. Vi noterer en voldsom sjangerallsidighet her: powerpop, r’n’b-dreid disco, Shania Twainsk countrypop, synthpop, Amy Winehouse-soul, Abba-soul, svulmende dansebandpop, selvironisk eurodisco og en slags mytologisk folkrock. Intet mindre.

I denne spalten i fjor spurte vi også: «Melodi Grand Prix - potensielt bedre enn Idol?» Det gjenstår å se, men foreløpig, på papiret, er svaret et klart ja.