Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Grandaddy

Psychpop-bestefedrene trår vannet.

CD: Grandaddy har spilt seg inn i et hjørne nå. Etter noen år som skranglete lo-fi-band, gjorde den stortartede svenneprøven «The Sopthware Slump» fra 2000 at bandet fra Modesto, California fortjent fikk namedropping-status i setninger som også inneholder ordkombinasjoner som Flaming Lips og Mercury Rev.

«Sumday» tviholder ikke bare på Grandaddys idiosynkratiske rett-skriving. «Sumday» er også blitt en litt kjedelig og forutsigbar «Sopthware Slump 2», hvor sjefsbestefar Jason Lytle gjør gamle triks om igjen. Det positive er at Grandaddy har et sound som riktignok tufter på mye på velkjent symfoinspirert popmusikk (kan den virkelige Brian Wilson være så snill å reise seg?) men som likevel bare er deres eget. Det negative er at det låt mye friskere og morsommere ved forrige korsvei. Nå låter det akkurat slik man fryktet at en ny Grandaddy-plate skulle låte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media