Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Granskning for hvem?

I HVILKEN GRAD vil granskningsutvalget for flomkatastrofen innrømme at medlemmenes egne forestillinger og tenkning om organisasjoners liv vil prege resultatet? Og i hvilken grad vil utvalget understreke at det de legger fram er en konstruert og ikke en objektiv sannhet? De fleste av granskningsutvalgets deltakere assosieres med store, tunge samfunnsinstitusjoner, og politikere og presse synes å være beroliget av den trygghet som dette gir. Men hvem i dette utvalget har noen fag - og forskningsmessig kompetanse på å undersøke organisatoriske forhold? At forskere og fagfolk er utelatt fra utvalget etterlater et inntrykk av at denne granskningen primært er en politisk påfugl. Man undergraver muligheten til å få en verdifull faglig innsikt og lærdom av denne situasjonen. For kvaliteten på arbeidet og oppfølgingen er dette bekymringsfullt.

DE FLESTE AV de som er i utvalget har en sterk bakgrunn som administratorer av store organisasjoner, slik som Norske Skog, Forsvaret, Politietaten og Statkraft. Dette er verdifullt. Men det som først og fremst kjennetegner disse organisasjonene er stabilitet, tungroddhet, lite endringsvilje, rutiner, planer, regler og driftsfokus. Og ikke minst, sterk lojalitet til de hierarkiske strukturer, noe som innebærer at de som sitter som toppledere er vant til, og behersker, maktposisjoner. De er også vant til at beslutninger gir klare, oversiktlige og identifiserbare konsekvenser. Det de skal undersøke er hvordan en organisasjon fungerte i en meget uforutsigbar og kritisk situasjon, altså den motsatte situasjon av hva man kan forvente at de er vant til.

Det er klart at den organisatoriske forståelsen som de fleste i utvalget bygger på vil ha stor betydning for resultatet og oppfølgingen av granskningen. I hvilken grad vil de innrømme dette og forsøke å introdusere ulike måter å tenke omkring organisatoriske fenomener i sluttrapporten?

I DEN KRISESITUASJONEN som oppsto var det mange mennesker som måtte improvisere. Ingen har oversikt i en slik situasjon, fordi alt forandrer seg så fort. Det som noen mennesker gjør ett sted får virkning et annet sted og effektene av beslutningene kan ikke forutsies fordi det kan være gjort andre beslutninger andre steder som man ikke vet om og som også får effekter som man ikke kjenner.

At man etterpå skal kunne gjenskape en slik situasjon, nærmest fryse den i tid minutt for minutt, vet vi er en umulighet. I enhver sammenheng, men kanskje spesielt i slike situasjoner det her er snakk om, vil de menneskelige relasjonene være helt avgjørende for hva som skjer. Ingen deltar i relasjoner kun på rasjonelle måter. Vi trekker med oss hele vår personlighet og vårt følelsesregister. Dette betyr blant annet at folk forstår og redegjør for fakta i lys av de erfaringer og opplevelser de har med å være sammen med andre mennesker i og utenfor den aktuelle organisasjonen.

Når man da i ettertid skal prøve å skille fakta fra følelser, som Reinås sier, så forutsettes det at de som har deltatt i de kritiske timene, kan gjøre rede for hva som er hva i forhold til da det sto på, videre at de klarer å gjøre rede for hele sitt handlingsmønster i ettertid, og ikke minst, at granskerne klarer å oppfatte nøyaktig det som deltakerne forsøker å formidle. Bare den enkle erkjennelse av hvor umulig dette egentlig er, gjør at det rasjonelle utgangspunktet til Reinås er meningsløst. Det er ikke mulig å skille fakta fra følelser. Dersom utvalgets medlemmer deler forestillingene til Reinås, så forteller det allerede mye om hva vi kan vente oss i sluttrapporten.

DET SOM SKJER nå er at utvalgets medlemmer starter en meningskonstruksjon omkring den aktuelle situasjonen, seg imellom og i de relasjoner de måtte involvere seg i når de henter inn såkalte fakta. Det forhandles fram en «sannhet» hvor den tenkningen og det forståelsesmønsteret som utvalgets medlemmer representerer vil være avgjørende for hva de vektlegger og selekterer. Denne meningsskapingen kan aldri bli den samme for alle mennesker. Men utvalget er blitt tillagt legitimitet til å danne mening omkring dette, og deres konstruksjon og fortolkning vil bli den offisielle «sannhet» om hva som skjedde. Dette blir så i ettertid stående som «det som skjedde», og vil bli lagt til grunn for politiske og organisatoriske tiltak som kan gi en illusjon av forbedring.

Det er grunn til bekymring dersom det legges opp til en ovenfra-og-ned granskning, hvor kun rasjonelle kriterier, etterpåklokskap og forenklinger skal legges til grunn, når man vet at de involverte personenes lokale meningsskapende atferd, hele deres følelsesregister og opplevelser av de fenomener som de vanligvis erfarer i hverdagen sammen med kolleger og andre, er helt avgjørende for evnen til å forholde seg til og å håndtere dramatiske og uforutsigbare situasjoner, slik som den som er under granskning.

GRANSKNINGSUTVALGET er altså dominert av ledere som har sin erfaring fra store, hierarkiske og «stabile» organisasjoner. Forskningen viser at slike ledere ofte er fokusert på å unngå uforutsigbare situasjoner, og at de ofte tror at det bare er et spørsmål om å ha en god nok plan og tydelige nok ledere, så vil det meste ordne seg. Videre forstår slike ledere ofte dårlig hvordan organisasjoner utvikler seg under usikkerhet, kriser og store endringer, hvor uforutsigbarheten og uoversiktligheten trer fram uansett hvor gode planer man har.

Det som man kan frykte er at resultatet av granskningen faglig sett vil bli bortkastet. Den vil kunne munne ut i formuleringer om dårlige planer og for dårlig opplæring og trening, og muligens for dårlige ledere. Det vil hevdes at hele situasjonen kunne vært styrt og kontrollert dersom planene, rutinene og systemene hadde vært gode nok. Skulle dette bli resultatet, vil det være et tegn på at granskningen ikke har benyttet muligheten til å forstå eller lære noe mer om de organisatoriske og ledelsesmessige fenomener som utspilte seg under krisen. Da vil den bare bli et instrument for demping av politikernes usikkerhet, angst og dårlige samvittighet, og et ledd i de samme politikernes forsøk på å beholde tilliten hos folk i et valgår. Men hva vil vi da ha lært?