REVESTREKER: «Det opprinnelige poenget med «The Fox» var å vise hvor tafatt resultatet blir når to representanter for den norske middelklassen får sjansen til å samarbeide med musikkprodusenter som faktisk har oppnådd internasjonal suksess», skriver kronikkforfatteren om Ylvis (bildet). Foto: Reuters/NTB Scanpix
REVESTREKER: «Det opprinnelige poenget med «The Fox» var å vise hvor tafatt resultatet blir når to representanter for den norske middelklassen får sjansen til å samarbeide med musikkprodusenter som faktisk har oppnådd internasjonal suksess», skriver kronikkforfatteren om Ylvis (bildet). Foto: Reuters/NTB ScanpixVis mer

Gråtende klovner

Bård og Vegard Ylvisåker er ikke som andre komikere. De gjør aldri narr av autoriter og tar aldri opp tabuer for å si det ingen andre tør.

Debattinnlegg

Humor er sosialt samlende på noe eller noens bekostning. Humor som gjør autoritetsfigurer, enten det er religiøse, politiske, eller sosiale, til målskive, får oss andre til å føle oss bedre enn disse, og sterkere forbundet med hverandre.

På samme måte er det med ironien britiske komikere, som Ricky Gervais og Jimmy Carr, har stått for og som også har enkelte norske representanter. Tilsynelatende gjør man narr av uskrevne regler om hva det er «forbudt» å si. Tenk Otto Jespersens monologer på Torsdagsklubben eller podcastene til Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Men den egentlige målskiven er «de andre». Vi ler av de andre som er så dumme at de ikke skjønner at det er morsomt. Og vi som ler føler oss dermed litt bedre enn dem, og litt mer på lag med hverandre.

Selv vitsene inni kransekakenes smellbonboner er samlende på noens bekostning: nemlig sin egen. Disse vitsene er med overlegg så dårlige at alle i rommet føler seg bedre enn den som har skrevet vitsen. Å lese høyt en vits alle vet kommer til å være dårlig fjerner den emosjonelle belastningen det er å prøve å si noe morsomt. Alle som lytter kan føle seg bedre enn noen andre uten at disse «andre» tar seg nær av det. Selv kjedelige vitser har en målskive.

Men Ylvis er ikke som andre norske komikere. De gjør aldri direkte narr av verken religiøse eller politiske autoriter. De tar aldri opp tabuer som for å «si det ingen tør å si» og dermed le av alle som fremdeles respekterer tabuet.

Så hva eller hvem er målskiven for Ylvis sine vitser?

Selv har brødrene fortalt at komikerkarrieren er deres måte å håndtere et kultursjokk på. Som mange nå vet tilbrakte de deler av oppveksten i Angola og Mosambik. Da de kom til Norge var det få kontaktpunkter mellom dem og den norske ungdomskulturen. Som Bård seinere fortalte Dagens Næringsliv:

«Jeg var et sosialt kasus da jeg kom hjem fra Afrika. Jeg gikk jævlig kledd, så jævlig ut, skjønte ingen sosiale koder. Sa feil ting. Var helt feil.»

Hvis man ser bort fra cabaret-sketsjer, som duoen selv har uttalt ikke ligger deres hjerte nærmest, så preger dette skjellsettende omvendte kultursjokket ikke uventet Ylvis’ humor.

Ta for eksempel musikkvideoene deres, siden dette er en sjanger som krever mye mer planlegging og arbeid enn sketsjer og skjult kamera. De fleste musikkvideoene til Ylvis er morsomme på bekostning av den velstående norske middelklassen de nå selv tilhører, men som de likevel ser «utenfra» fordi de har vokst opp i en annen kultur.

Videoen «The Cabin» karikerer romantiseringen av det «primitive» hyttelivet den rike norske middelklassen kan ta seg råd til når det passer den.

Likedan gjør den populære «Stonehenge» narr av de tåpelige tingene vi lengter etter når alt på ønskelista er krysset av, og vel så det (godt utseende, tilfredsstillende jobb i mediebransjen, kjendistilværelse, attraktiv ektemake, veloppdragne barn, sunn og hjemmelaget mat fra lokale forhandlere, hett sexliv, og bra bil).

En annen side av dette «problemet» utforskes i «Jeg heter Finn» - duoens versjon av The Ting Tings’ «That’s Not My Name». Igjen ramser en mann i tredveårene opp alle tingene som gjør tilværelsen hans som tatt ut av et glanset interiørblad. Det eneste problemet er at ingen av kollegene vet hva han heter. Idet han er i ferd med å gi opp i frustrasjon, oppdager kollegene hva som er navnet hans, og sangens oppramsing av tegn på sosial suksess kan fortsette. Men i stedet for å være fornøyd, finner Finn straks noe nytt meningsløst å mangle: «Snart skal jeg pusse opp, få senka taket litt, ha inn elektriker, opp med en totomsfir, og så en drager her, få lagt noen fliser der ute på badet mitt, så skal det bli så flott ...»

«Someone Like Me» skildrer likedan en arbeiderklassemanns higen etter nettopp de identitetsmarkørene den norske middelklassen idealiserer: livsvarig parforhold med barn, cupcakes, hjemmelaget mat, familiebil, frokost på senga, og sesonger med amerikanske TV-serier, akkompagnert av en blanding musikalsvisker og aggressiv dubstep.

Julesangen «Da vet du at det er jul» er et studium i hvordan kulturuttrykk kan relativiseres gjennom satire. Ylvis maltrakterer illusjonen om at norske middelklasse-privilegier som fred, varme hus og god mat, har noe som helst med de tilfeldige handlingene og objektene vi forbinder med «tradisjonell» norsk julefeiring å gjøre.

Stemningen i den norske middelklassen kunne og ville vært den samme selv om alle de sistnevnte ble byttet ut eller gjort enda mer absurde. Her sitter vi i våre varme stuer «med et håp om fred på jord»; vi har tross alt sendt «vår beste mann» for å ordne opp der ute i den store verden.

Videoen «Jan Egeland» gjør narr av det idealiserte bildet den norske middelklassen har både av norske diplomater og sine egne bidrag til verdensfreden.

I lys av dette blir det tydelig at duoens «internasjonale gjennombrudd», som pressen kaller det, er basert på en misforståelse - slik Ylvis også selv har forklart i en rekke intervjuer. For det opprinnelige poenget med «The Fox» var å vise hvor tafatt resultatet blir når to representanter for den norske middelklassen får sjansen til å samarbeide med musikkprodusentene Stargate, som faktisk har oppnådd internasjonal suksess; at denne sjansen blir misbrukt fordi middelklassen i Norge ikke klarer å være genuint kreativ. Det eneste som driver oss framover er spørsmål som «Hva er poenget med Stonehenge?», «Hva skal jeg pusse opp neste gang?» eller altså «Hva slags lyd lager reven?».

Selvfølgelig var den internasjonale responsen på videoen uventet. Men når den først begynte å spre seg på sosiale medier, var det kanskje på grunn av musikkproduksjon i verdensklasse, kombinert med et uvanlig fravær av banning og seksuelle referanser, noe som dermed også gjør den mer tilgjengelig i flere kulturer. Uansett er resultatet at millioner av mennesker utenfor Norge har trykket to komikere som ikke hadde tenkt å underholde dem til sitt hjerte, og som gjør narr av en norsk middelklasse ingen der ute har noe forhold til.

Resultatet er ironisk, i ordets rette forstand. Suksessen, både nasjonalt og internasjonalt, gjør at brødrene Ylvisåker sitt liv mer og mer begynner å likne de idealiserte livsformene de har gjort karriere på å latterliggjøre, noe som igjen gjør dem mer attraktive for kjendispressen.

Sånn sett er kanskje de siste (og beste) musikkvideoene født ut fra nettopp denne paradoksale spenningen mellom det de vet og det de likevel gjør. Brødrene synes også å være oppmerksomme på paradokset. Ikke sjelden gir de uttrykk for at de synes det de holder på med er «dritt», og at de beundrer folk som «faktisk kan noe». I kjendispressen blir dette framstilt som sunn norsk ydmykhet og jordnærhet.

Kanskje vi heller burde se det som et uttrykk for den tradisjonelle gråtende klovnen, kjent fra blant annet Charlie Chaplins filmer, hvis publikum ler fordi de - i motsetning til klovnen - ikke innser det tragiske alvoret i verken klovnens eller sin egen situasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook