Grass feirer med grappa

Günter Grass feirer Nobelprisen og 70-årsdagen på bokmessa i Frankfurt med blikktromme, grappa og sigøynermusikk. Prisen gir han bort, til glede for unge kunstnere. Helst ville han delt den med sin østtyske kollega Christa Wolf.

Og så står han der - den lille mannen med det tette, mørke, kortklipte håret. I gul jakke og blå skjorte - og med pipa rolig hvilende i hånda.

Blikket er merkelig mørkt. Når han ser på deg, ser han deg.

- Jeg er svært glad for Nobelprisen, sier han alvorlig, men jeg hadde vært enda gladere om Det svenske akademiet hadde valgt å dele den mellom Christa Wolf og meg - det hadde gitt prisen en dypere mening når man tenker på Tysklands deling. Men slik det nå er, velger jeg å se den som en pris ikke bare til meg, men til Tyskland og tysk litteratur.

Sindig bestefar

Torsdag kom Grass til bokmessa i Frankfurt, og siden har det gått i ett. Først var det happy hour på det tyske paperbackforlaget dtv, der han nærmest ble fortært av journalister, fotografer og lesere. Grass opptrådte imponerende rolig i alt mylderet.

Han var den sindige bestefaren som tok seg god tid til å svare på hvert enkelt spørsmål. Her var det ikke mye primadonnanykker.

Under middagen med utenlandske forleggere på den italienske restauranten Classico, la han imidlertid bort noe av sindigheten og bestilte den ene grappaen etter den andre, mens alle de veloppdragne forleggerne - unntatt én - høflig satt og så på.

Sigøynermusikk

På selve fødselsdagen, som falt sammen med messelørdagen, dukket han opp til lyden av en blikktromme på standen til sitt forlag Steidl i Halle 4. Strålende opplagt svingte han champagneglasset sammen med kone, barn og barnebarn og tok imot hyllesten mens sigøynerorkesteret spilte for full styrke og damene presset på for å få signatur. Deretter forsvant han igjen - like fort som han kom. På søndag rakk han å åpne to utstillinger, en med sine egne akvareller og en med grafikk. Selv tar hovedpersonen altså viraken med ro.

Han og kona var på vei til tannlegen, forteller han, da de fikk vite at han hadde fått Nobelprisen.

De stoppet opp et øyeblikk - men bare et ørlite øyeblikk - og lurte på hva de skulle gjøre.

- Så bestemte vi oss for å fortsette akkurat som før. Det riktigste er å fortsette livet som vanlig, og det viktigste for meg er selvfølgelig mine manuskripter, sier Grass.

- Noe på gang

Han jobber med en nye idé, men det kan ta tid, for ideene hans trenger tid på å nå fram.

- Første gang en idé banker på, hører jeg etter. Neste gang den banker - kanskje et par uker seinere, spør jeg: «Hva vil du?» På tredje banking skriver jeg en notis. Og nå er det faktisk noe på gang...

Her blant millioner av bøker, fantastiske og elendige, så å si med verdenslitteraturen for sine føtter, snakker han om viktigheten av den gode boka.

- Også jeg leser underholdningslitteratur, men jeg vet den ikke etterlater noe.

- Underholdningslitteratur går alltid på bekostning av innholdet. En god bok må underholde, men den må også provosere. En underholdningsbok leser man, og så er den vekk. De viktige bøkene vil derimot alltid forbli hos leseren. Vi lever i en tid da fascinasjonen for Internett er stor, og den vil fortsette en god stund til. Men vi vil vende tilbake til bøkene, spørsmålet er bare til hvilke.

Stopp pressen!

De siste ukene har trykkeriet jobbet for fullt med å dekke etterspørselen etter hans nye bok «Mitt århundre». Forlaget Steidl er så heldig å ha eget trykkeri, og da Nobelprisen ble kjent, stoppet de momentant utgivelsen av forlagets andre forfattere og kjørte full guffe på Günter Grass.

«Mitt århundre» er solgt i godt over 100000 eksemplarer, og bøkene selges raskere enn de trykkes, heter det.

Men selv om publikum står i kø for Grass, er mange mennesker forbauset over hvor forbeholden pressen er, og at man ikke kan glede seg i fellesskap over prisen. Særlig den konservative pressen er tilbakeholden - kanskje naturlig nok.

Krig med kritiker

Forholdet mellom Tysklands mektigste kritiker, Marcel Reich-Ranicki, og Günter Grass er langt fra særlig hjertelig. Dette i seg selv er en skandale som får mye oppmerksomhet i det litterære liv.

Helt siden Reich-Ranicki i 1995 ble avbildet på forsida av Der Spiegel mens han rev i stykker Günter Grass' bok «En lang historie», har Grass nektet å ha noe med ham å gjøre.

At det hele var en fotomontasje, virker ikke formildende. Selv om Marcel Reich-Ranicki tydelig har anerkjent Nobelpris-tildelingen i pressen, er Grass langt fra villig til å slutte fred.

- Man kan ikke respektere en mann som demonstrativt river i stykker en bok på den måten, det er meningsløst. Reich-Ranicki har et ulykkelig kjærlighetsforhold til bøker - det er hans greie og det er i orden - bare fortsett med det! Men jeg, og flere med meg, ber bare om at han holder seg borte fra våre bøker, sier Grass.

Hold kjeft, drikk vin!

For Grass må det likevel ha vært et tankekors å se erkefienden smile fra alle messebussene som kjører omkring på området. Reich-Ranicki har nemlig nylig utgitt boka «Mitt liv», som topper alle salgslister. Han er høstens egentlige vinner, med salgstall som dobler Grass'.

Også i forhold til sosialdemokraten Oskar Lafontaine er Günter Grass prinsippfast.

- Jeg står ved det jeg sa. Vårt vennskap er opphørt, sier han.

Dermed avslår han Lafontaines framstrakte hånd og fastholder uttalelsen han ga etter at Lafontaine dolket sitt eget parti i ryggen med sin nylig utkomne bok: «Hold kjeft, drikk din rødvin, dra på ferie og finn deg en meningsfylt hobby,» sa han til sin gamle venn gjennom pressen. Lafontaine selv fartet rundt på messa, på pressekonferanser og mottakelser med kone, barn og synlig selvtillit.

Ellers gleder Grass seg over at man nå har tenkt å renovere barndomshjemmet hans i Gdansk i Polen, tidligere Tyskland.

- Det er fantastisk, ler han.

- Huset har forfalt i mange år, men nå regner man med at det vil komme folk fra hele verden for å se det. Derfor må det renoveres.

Gir bort prisen

Og prispengene - sju millioner - skal gå til forskjellige fond som han tidligere har opprettet for kunstnere, blant annet til et hus i Nord-Tyskland der kunstnere kan søke stipendier for å bo og jobbe.

Günter Grass priser seg lykkelig for at han ikke fikk Nobelprisen da han var 20- 30 år yngre.

Det kunne ødelagt alt. Nå har han tyngde nok til å ta situasjonen. Han vet at arbeidet er det viktigste. Som han forleden sa til Berlin-avisa Die Woche da han ble spurt om det ikke var noen ende på hans sisyfosarbeid.

- Nei, jeg elsker steinen min...

Bokmessa i Frankfurt ble avsluttet i går. Ungarn, som første land fra Øst-Europa, var årets hovedland, neste år blir det Polen. Prognosene viser at aldri før har så mange utstillere stilt ut, også besøkstallene er gått kraftig opp. Og man konkluderer naturlig nok med at boka langt fra er død.