Grass som penselpoet

Günter Grass var steinhogger før han begynte å meisle ord som forvandlet Tysklands litterære landskap. Siden har grafikeren med samme signatur stått fram på det internasjonale kunstkartet, og vist noe av den fabulerende fantasien som preger forfatteren.

Etter den harde striden med mammutromanen «En lang historie», serverer Grass nå «Småsaker for ikke-lesere», som 70-åringen tilegner sine stadig mer tallrike barnebarn. Det skjer i billedbokformat, likevel har boka adresse langt ut over familiekretsens yngste, og ikke minst til de lesende som allerede er inne i forfatterskapet. Selv om den litterære tungvekteren tar kunstens mest lettflytende teknikk, akvarellen, fatt, forhindrer ikke mykheten i mediet ham fra å rette noen drabelige hogg i diverse retninger.

Blåbær i melk

Grass' «småsaker» er alt fra de nære ting som fyller hverdagen med undring, til råvarene som skal skape fest av et forestående måltid. En ansamling knapper får ikke slå seg til ro som et stilleben, men vekker forestillingen om livlige ansikter som prater i munnen på hverandre. Hans sanselige side finner utløp i synet av en tallerken med blåbær i melk, eller når blikk og bokstaver kjærtegner gylne kantareller. Skriftbildet i det han kaller sine «akvadikt», er på sitt beste en viktig del av den visuelle helheten. Det gjelder ikke minst når ordene gror flerfarget inn i den vekslende vegetasjonen under høstlige hagetrær, eller legger seg varsomt grått med snøen på de nakne greinene. I et bilde av mørknende solsikker får penselskriften noe av nekrologens karakter, mens den er like aktiv som de kalligrafiske insektene på det lille mesterstykket om maurtua. Teksten bringer derimot med seg et snev av både barsk glede og klinisk kulde når beretning og bilde handler om det indre av et nyoperert hjerte, synliggjort ved hjelp av medisinens kontrastmiddel.

Synsvinkler

Grass har en utrolig evne til å skrive ut fra vekslende perspektiver, og skiftet av synsvinkler er også et markant trekk ved bildene i denne boka. Likevel kan ikke forandringene av fokus i akvarell måle seg med den verbale variasjonsrikdom som har kommet til uttrykk gjennom romanformen. I det detaljnære utsnittet fins et overblikk og en visuell konsentrasjon som ofte glipper i utsynet mot det større landskapet, hvor teksten ikke evner å kompensere for en konvensjonell billedløsning. Derimot dikter Grass inn sitt traumatiske tyske tema, når han med fargene funderer over det dagligdagse motivet av noen johannesbrød. Synet av de smaksrike vekstene leder minnet tilbake til en tolvårings sommer i 1939 - «da det først etter ferien var krig i radioen». Det gror gruoppvekkende bilder av Grass' ord, og de svartbrune belgene får karakter av å være døde kropper.