Gråstein som glimrer

De kom til Oslo Konserthus på en bølge av nyslått forhåndsinteresse, Stavanger Symfoniorkester, som landsdelsorkestret med ambisjoner og ry for å stå for noe helt spesielt. Og de ankom heldekkende med én av sine spesialiteter: ny norsk og nordisk musikk.

Nå ja, i hvert fall nokså ny, nemlig Geirr Tveitt og Carl Nielsen, i den rekkefølgen, med Ole Kristian Ruud på dirigentplass som har hovedansvaret for denne delen av orkestrets repertoar.

«Hundrad Hardingtonar» har allerede opparbeidet en sikker posisjon i orkesterlitteraturen, selv om den femte av suitene er mindre spilt enn de første. Det er det ingen grunn til, å dømme etter hva vi fikk høre i går. Nennsomt lokket orkestret fram det særegne tonefallet i hvert enkelt stykke, men visste også å trå til når Tveitt skeier ut i det mer grovkornete og groteske.

Og det gjør han jo ikke sjelden.

Nytt bekjentskap

Så var det duket for et nytt bekjentskap for Oslo-publikummet, «Variationer yver ei folkevisa frao Hardanger» som det heter på tveittsk, for to klaverer og orkester. Det er et eiendommelig verk, som tar oss rett inn i komponistens steile verden.

Der er det fullt av gråstein, men også gråstein som glimrer så du undertiden skulle tro det var det skjære gull.

Det dreier seg om Tveitt anno 1939, med nennsom ferdigstilling av Sigvald Tveit anno 2000, altså norskingen Tveitt på sitt mest høylytte, som heldigvis ikke unnslår seg for å ta lange ellipser gjennom Ravel, Debussy og Rakhmaninov.

Uten forbehold

På sin bisarre måte fungerer det, i hvert fall når framføringen tar ut alle kontrastene uten forbehold slik som i går kveld, med Sveinung Bjelland og Nils Mortensen som briljante eksekutører av klaverpartiene.

Antiklimaks

I forhold til dette ble Carl Nielsens andre symfoni, «De fire temperamenter» et slags antiklimaks, også fordi vi her fornemmet den ørlille forskjellen på en god og en utsøkt orkesterklang. For å si det på en annen måte: det var ikke noe i veien med framføringen, men minneverdig var den ikke.