Gråstein som glimrer

BERGEN (Dagbladet): Hvordan ville det ha vært om den unge Harald Sæverud hadde tilegnet seg mer komposisjonsteknikk, slik at han bedre kunne ha utviklet sine musikalske ideer?

Spørsmålet trenger seg på etter konserten på Siljustøl lørdag, der Einar Steen-Nøkleberg spilte på komponistens flygel i anledning Naxos' utgivelse av hans innspillinger av alt Sæverud skrev for klaver, rubbel og bit.

Slik det nå er, klinger svært mye av Sæveruds musikk grovt tilhogd. Som oftest opphøyes det til adelsmerke, som komponistens særpreg. «Enten man liker hva man hører eller ei,» som den engelske dirigenten sir John Barbirolli så treffende formulerte det, «så tar man aldri feil av hvem som skrev musikken». Eller med Sæveruds egen formulering: «Det er også meget sten i min musikk.»

Med overbevisning

Mye av det er gråstein, uformelig og kantet, der du innimellom skimter konturene av noe som er på vei til en form. I så måte må man beundre Nøklebergs appetitt, der han eter seg gjennom det hele.

Og han presenterer det med pianistisk overbevisning, rygger ikke tilbake for det uformede, men trør til så flygel og øreganger skakes. Ikke distanserer hans seg fra Sæveruds lefling med salongmusikken heller, men legger hele sin sjel i fortolkningene, slik han også har gjort det i platestudio.

Grovarbeid

Lytter man til det i dag, forsøksvis frikoblet fra Sæverud-mytologien, kan man ikke unngå å forbauses over hva det tidligere gikk an å komponere, og komme helskinnet fra det i Musikk-Norge.

Ubehjelpelighetene i tonegangene, den stive rytmikken, klossetheten i utforming formelig roper mot lytteren. Og det er mer av alt dette i det tidligere upubliserte materialet, som ved Nøklebergs innsats nå presenteres for offentligheten for første gang.

Lykketreff

Men innimellom glimter det til, der hvor steilheten finner sitt tekniske korrelat, som ved et slags lykketreff. På konserten møtte vi det for eksempel i salmene fra «Peer Gynt»-musikken. Og det finnes flere slike steder der det glimrer i gråsteinen og spørsmålet altså dukker opp: Hva om Sæverud hadde hatt et mer velutviklet redskap til å finstille sine ideer?