Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Marte Spurkland, «Pappas runer»

Gråt da jeg leste denne

Marte Spurklands vakre portrett av sin avdøde forskerfar inneholder like deler lidenskap og lidelse.

SAMARBEID: TV 2-profil og journalist Marte Spurkland har skrevet «Pappas runer» delvis basert på farens – runolog Terje Spurklands – upubliserte manuskript. Foto: Kristin Svorte
SAMARBEID: TV 2-profil og journalist Marte Spurkland har skrevet «Pappas runer» delvis basert på farens – runolog Terje Spurklands – upubliserte manuskript. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Marte ristet runer til minne om Terje, sin far. Dette kunne vært en passende undertittel på Marte Spurklands bok «Pappas runer». Hun har ikke bare reist en runestein; hun har reist en imponerende bauta over sin far, runologen Terje Spurkland (1948-2018).

På mange måter er det en usannsynlig bok, en blanding av to sjangere som man aldri skulle tro kunne forenes.

Det er historien om en elsket far, hans dødelige kreftsykdom og hans siste leveår. Og det er historien om utviklingen av det norske skriftspråket.

Dessuten gir den assosiasjoner til Linn Ullmanns prosjekt om å skrive bok sammen med sin far, Ingmar Bergman, på hans dødsleie. Resultatet ble Linn Ullmanns roman «De urolige» (2015). Marte Spurklands bok, basert på farens notater, er sakprosa.

Hjernesvulst

Da den kjente runeforskeren Terje Spurkland ble diagnostisert med den aggressive formen for hjernekreft, glioblastom, før jul i 2017, hadde han et utkast til et manuskript liggende.

Runologens kongstanke var å opplyse det norske folk om at vi har vært en toskriftkultur. Lenge har vi levd med misoppfatningen at nordmenn flest lærte å lese og skrive først da kristendommen og latinskriften kom til Norge på 1000-tallet. Faktisk hadde forfedrene våre ristet runer alt fra 200-tallet.

«Da latinskriften kom til Norge, hadde vi allerede skrevet i 800 år, pleier pappa å si. Og ikke nok med det, vi fortsatte å skrive runer i 400 år etter at latinskriften hadde kommet hit. Runeskriften levde side om side med de lærdes bokskrift, den var hverdagskommunikasjonen som høy og lav brukte til hverdagslige og personlige meddelelser,» slår Marte Spurkland fast i sin fars ånd.

På runejakt

Boka byr på en innføring i skriftspråkets historiske utvikling som mestrer kunststykket å være både faglig interessant og folkelig formidlet. Samtidig er historien personlig.

Marte forteller om hvor lite mottakelig hun var i oppveksten for farens forskning. Hun var flau.

Der andres fedre hver morgen kjørte på jobb i BMW, tok hennes pappa på seg allværsjakka og syklet til universitetet på en rusten oransje sykkel. Der andre familier dro på sydenferie, dro Spurkland-familien i en skranglete lilla Renault fra Oslo til Nordmøre og stoppet ved alle fortidsminneskilt underveis. Ferier var sesong for runejakt.

I 40 år forsket Terje Spurkland på runer. På universitetet var han en elsket foreleser blant nordisk-studentene og høstet priser som beste formidler, der han raget rundt nesten to meter høy og alltid i tresko størrelse 48, «store nok til å kunne fungere som dukkeseng,» skriver datteren.

Hastverk

Forholdet mellom en eksentrisk far og hans motvillige datter framstår som tett og varmt. Underveis var det nok av befriende «du och jag»-øyeblikk.

Marte beskriver tonen dem imellom på skiturer når faren henter fram replikkvekslingen mellom polfarerne Nansen og Johansen, idet Johansen holder på å bli spist av en isbjørn og sier til Nansen som fomler med rifla: «Nu må De nok skynde Dem, ellers blir det for sent».

Det er en replikk som skal gå igjen flere ganger i boka. Med diagnosen glioblastom er det mye som kan bli for sent.

Terje Spurkland hadde ofte sagt til sin datter, halvt i spøk: «Den dagen jeg blir pleiepasient, trekker du ut kontakten. Det må du love.»

Etter diagnosen og i løpet av sykdommens galopperende utvikling, tenker datteren på alt annet enn dette løftet. Hun kaster seg over all informasjon som kan oppdrives om sykdommen, prognoser, forskning, eksperimentell behandling. Hun googler, mailer, leser, ringer rundt til eksperter i Norge og i utlandet på frenetisk jakt etter fliker av håp. Må alltid finne en plan B hver gang det kommer en negativ beskjed.

RAMMET: Marte Spurkland forteller om hvordan farens sykdom påvirket henne. Foto: Kristin Svorte
RAMMET: Marte Spurkland forteller om hvordan farens sykdom påvirket henne. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Hun legger aldri skjul på hva farens nedadgående spiral gjør med hennes egen psyke. Marte Spurklands beskrivelse av sitt eget raseri, sin utagerende desperasjon i møtet med behandlere som snakker rundt om «livskvalitet» og sier «kanskje, kanskje ikke», er modig selvransakende. Ingen blir snille i slike situasjoner. Marte blir en snerrende løvinne.

Pirrende

Man skulle tro at vekslingen mellom sykdom og språkhistorie blir forstyrrende, men slik fungerer det ikke. Tvert imot, farens grundige beskrivelser av utviklingen av runealfabetet – «fuþarken» - fra 24 tegn til 16 tegn og tilbake til 23 tegn, føles ikke bare som pusterom. Innimellom er det direkte underholdende å lese om langkvistruner og kortkvistruner. Og, ikke minst, hva runefunnene forteller om historie og mentalitet.

«Gyda sier at du skal gå hjem», lyder runebeskjeden på en pinne funnet på Bryggen i Bergen. «Ole er utørket bak og pult i ræva», kan leses av en runepinne funnet ved ruinene av Korskirken i Oslo.

Marte Spurkland har med «Pappas runer» både klart å pirre min nysgjerrighet omkring språket vårt – og formidlet farens lidenskap og lidelse på en måte som framkaller tårer. Det er nydelig gjort.