LANG HISTORIE: Russlands tilstedeværelse har lenge satt preg på Ukraina, med til dels katastrofale følger. Derfor slår et ekko av hat og mistro mot det russiske dypt i hver ukrainer, skriver Hans Fredrik Dahl. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB Scanpix.
LANG HISTORIE: Russlands tilstedeværelse har lenge satt preg på Ukraina, med til dels katastrofale følger. Derfor slår et ekko av hat og mistro mot det russiske dypt i hver ukrainer, skriver Hans Fredrik Dahl. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB Scanpix.Vis mer

Gråt for meg, Ukraina

Ukrainas rolle i russisk kultur er fortidd i dagens propaganda.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Ukraina, verdens sentrum nå, er et merkelig land, så sammensatt at vi knapt kan tro det. Vi spør kanskje «Hvem er folket der, hvor kommer de fra?» Om vi ikke visste det før, så vet vi det vel nå: De kommer alle steds fra, de er av alle slag — og i hundrevis av år har de for det meste levd i fred med hverandre. Hvor ellers, spør derfor en britisk kommentator nå, finner du i dag en revolusjon startet av en muslimsk afghaner og gjennomført av et sant lappeteppe av folkeslag — av russere, jøder, polakker, tatarer, afghanere, hver med sin tro, men ukrainere alle, samlet på plassen Maidan som bærer et arabisk navn ukjent i russisk språk, i det de står opp for sitt fedreland i en protest fra dypet som må bevege oss ved sitt alvor?

Et lappeteppe, ja vel, og derfor litt vanskelig å forstå for oss 1814-nordmenn fylte av enhet og udelelighet, men la oss forsøke: Et teppe av folk som kjennes som land siden grytidlig i middelalderen. Kiev-riket ved floden Dnjeprs nedre løp, har en historie egnet til å fylle mennesker med stolthet som holdt våre egne sagakonger som var på besøk, i age. Folkeslag som gjennom århundrene levde under svensk, polsk, tyrkisk, østerriksk og russisk overhøyhet; i kamp og oppstand for eget selvstyre, men overtatt til sist av Russlands tsarina under Polens deling i 1700-tallet og lenge administrert som guvernementer i det russiske keiserriket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da dette riket brøt sammen i 1917, ble Ukraina etter noen turbulente år en eget sovjetrepublikk, godt hjulpet av at habsburgerne forsvant og Polen gjenoppsto med nye grenser etter krig med Russland i 1920. Men holdt i tømmene gjennom et jernhardt kommunistisk ettpartistyre, nøye kontrollert fra Moskva for enhver mistanke om «separatisme», og brutalt styrt av diktatoren Stalin. På 1930-tallet ble til og med hele kadre også av de ukrainske kommunistene utslettet, for riktig å dukkes. Selveiende bønder var da alt likvidert eller deportert, kirkene utslettet, befolkningen ellers underkastet hjerteskjærende bølger av tvungen hungersnød. Vår egen Fridtjof Nansen forsøkte å lindre noe av dette ved sin internasjonale hjelpeaksjon, men utrettet lite sammenliknet med American Relief Organisation, som Carl Emil Vogt viser i sin Nansen-biografi. Men mat ble i Nansens navn delt ut fra hovedstaden Kharkiv (den gang), Tsjerkasy, Kherson, Zaporizjzjia... Men hva hjalp det?

Millioner av ukrainere kreperte eller ble drept under Stalin-styret, anført av den nidkjære kommissær Nikita Khrusjtsjov. Da tyskerne under operasjon Barbarossa oversvømte landet fra vest sommeren 1941, var det ikke til å undres at de mange steder ble hilst som befriere.

Skjønt, ukrainerne innså snart at de nye herskere førte en rasekrig de også, med utryddelse som mål.

En lang historie av russisk undertrykkelse, av kulturtrakassering, av språktvang, men framfor alt av utslettelse, drap og deportasjoner, er derfor den ukrainske erfaring med russerne. Når president Putin eller utenriksminister Lavrov taler beroligende ord i dag, kan man bare tenke seg hvilken mistro de vekker. Dypt i hver ukrainer slår et ekko av hat og mistro mot det russiske. Naive europeere og andre som ivrer for kompromisser kan kanskje tro Moskvas ledere; ukrainerne er blant dem som vet hva deres ord er verd.

Ikke minst vekker det folkets raseri når russiske ledere og deres klakører snakker om ukrainernes oppstand som fascisters verk. Det skal de få ta i seg igjen! Ukraina, kan det med rette hevdes, var landet som virkelig fikk smake den tyske naziokkupasjonen, langt mer enn Russland selv. Mens bare fem prosent av russisk landområde var besatt, annekterte tyskerne hele Ukraina og gjorde det til et Reichskommissariat direkte underlagt Berlin.

De verste massakrene foregikk her. Når vi sier at den tyske tilintetgjørelsespolitikken rammet Russland, er det i virkeligheten Ukraina det gjelder. Det var her Hitler så for seg «vernebønder» av stolte germanere, på vakt over de innfødte heloter som måtte gjøre jordarbeidet som slaver. De mest gripende krigsfilmer vi har på netthinnen om krigen i øst, sist den tyske TV-serien som gikk i fjor, samt alle epos om utslettelse og sult, om partisankrig og tragedier, gjelder egentlig Ukraina og Hviterussland. Det var her Babi Jar-massakren, som Jevgenij Jevtusjenko skrev sitt store dikt om, skjedde. Det var herfra Vassily Grossmann, den fremste skildrer av den annen verdenskrig, skrev sine uforliknelige reportasjer (utgitt på norsk i 2005). Den som måtte være i tvil om Ukrainas rolle, kan bare slå opp i en standard krigshistorie, for eksempel Antony Beevors, og lese om saken. Det var i Ukraina at krigen, andre verdenskrig, primært foregikk, i all sin gru. Dette er glemt, eller bevisst utslettet, i offisiell Putin-propaganda i dag. Rett nok står enkelte ukrainere langt til høyre; likevel, ekstremister fins i alle land.

Men også sovjetstaten falt sammen. Og nå bølger revolusjonen på ny, i fase etter fase. En viktig faktor i dag som alltid før i dette landet, er befolkningen — hvem de er, hvor de kommer fra. For tida telles «russere» nøye mot «ukrainere», og president Puten hevder sitt rett til å beskytte — ja hvem, egentlig? De innbyggere som snakker russisk? Men det kan nesten alle i Ukraina, landet er jo i praksis tospråklig. De russere som flyttet inn, etter at Stalin tilintetgjorde bøndene? Eller etter at han hadde deportert tatarene? Og da på toppen av en «befolkningspolitikk» som overgår det meste i ubarmhjertig brutalitet?

Ja, det er kanskje denne interessen som styrer Russlands argumenter; befolkningen og ikke svartehavsflåten. Når Putin hevder Russlands rett til å gå inn med militærmakt for å forsvare landsmenn i et annet land, bruker han ikke folkerett, men Hitler-politikk: Det var slik andre verdenskrig begynte, med kravet om å «beskytte» sudettyskerne. Har han glemt det?

Ukrainerne vet at mer enn omsorgen for folk og liv, er det makt og desperasjon som styrer russisk politikk. I kulturen så vel som i militære saker.