Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gratis fastlege for tenåringer

Skal unge søke lege på eget initiativ når de trenger det, og betale godt over hundrelappen - hver gang?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle vil ha barn, ingen vil ha tenåringer - slik lød en av 1990-tallets morsomheter når det ble sukket over uryddige og vanskelige ungdommer. Nå ser det ut til at vitsen er i ferd med å bli en rå realitet i den norske helsetjenesten. I høst har det løpt inn meldinger fra flere undersøkelser om at det faktisk ikke står særlig bra til med ungdommens helse. I et landsdekkende utvalg av 10.-klassinger rapporterte 18% én eller flere psykiske plager daglig, mens 14% meldte om minst én daglig kroppslig plage. I en skoleklasse på 25 elever vil det gjennomsnittlig være seks som har plager som de sliter med daglig (Tidsskrift for Den norske lægeforening nr 25, 2001). På noen områder, som når det gjelder psykiske vansker, spiseforstyrrelser, og misbruksproblemer, står det åpenbart verre til enn før. Samtidig virker det som om helsetjenesten trekker seg unna, avvikler helsesøstre, lavterskelordninger og spesialtilbud, ofte med henvisning til at vi nå har fått en fastlegeordning som skal ta seg av det meste.

I prinsippet er det greit nok. Alle tenåringer har fått fastlege. De kan til og med skifte ut den de har fått, om de ønsker det. Men i praksis er det mye som mangler på at denne «primærhelsetjenestens ryggrad» kommer ungdommene i møte. Tvert imot, her opplever mange ungdommer at det er trange dører og høye dørstokker. En av de mest utrivelige er de høye egenandelene. For riktig nok kan vi lene oss tilbake og moralisere over ungdommenes uvettige pengeforbruk, hvor de nå enn får pengene fra. Men den dagen de kommer på at de kanskje skal til lege, da er det ikke så opplagt at de har de 110 kronene som et vanlig legebesøk koster, eller opp til 185, om det også tas noen prøver. De er vant til at helsesøster og skolelege har vært der aldeles gratis, og skoletannlegen har heller ikke kostet noe. Tenåringer har fra barnealderen av vært vant til at noen tar vare på dem. Og hvorfor skulle vi ikke gjøre nettopp det? Det har vært en prima helsepolitisk målsetting at helsetjenesten skulle være der for alle, etter den enkeltes behov, og ikke dosert etter pappas og mammas lommebok. Selve prinsippet er det antakelig fortsatt bred enighet om.

Men i virkelighetens verden, slik den oppleves for de unge, er det annerledes. Bak et tilsynelatende tøft ytre skjuler det seg mye usikkerhet og sårbarhet. Det dreier seg om usikker identitet, om nye roller og grenser. Mange gruer seg bare ved tanken på å gå til lege. Ofte plages de av problemer og bekymringer som det kan være flaut å snakke om. Dertil har de gjerne vage forestillinger om hva en lege egentlig kan hjelpe dem med. I utgangspunktet er de rett og slett ikke sosialisert til rollen som pasienter. De vet lite om hvordan de skal te seg ved timebestilling, de er lite vant med at utredninger kan ta tid og gå over flere konsultasjoner, og de kan føle seg skuffet over at det første besøket ikke befridde dem for angst og plager straks. De kan til og med være usikre på om de kan stole på legens taushetsplikt. Legen oppfattes gjerne som en autoritet, som en voksen på linje med foreldrene, og under noen vanskelige opprørsår ser de gjerne med skepsis på den slags figurer. Legebehandlingen kan til og med berøre ubehagelig grensesetting. Og så venter vi altså at disse unge skal søke lege på eget initiativ når de trenger det, og betale godt over hundrelappen - hver gang?

Dette er dårlig helsepolitikk. For i praksis betyr det at ungdommer komme sent til lege med sine plager, og ofte ikke i det hele tatt. Der de burde hatt en lett og rask tilgang til lege, der murer helsetjenesten seg inne bak høye terskler og krav om ryddig oppførsel og stor tålmodighet. Enda verre er de for de unge som virkelig har atferdsvansker eller rusproblemer, og ter seg så lite «salongfähig» at veien ut igjen blir meget kort, med eller uten giro for egenandel. Ved mange legesentre kunne vi lett satt oss ned og skrevet manus til boka «101 måter å bli kvitt vanskelige ungdommer på». De fleste er subtile, kanskje ikke noe den enkelte medarbeider tenker over engang, ofte bare betinget i ulike forventninger. Her har vi en jobb å gjøre med våre egne fagmiljøer. Men andre barrierer er konkrete og betinget i strukturer og ordninger - som egenandelene. Ved sosialkontorer i Trondheim snakkes det om at ungdommer på drift ikke søker lege «fordi de skylder penger». Iblant ganske mye. Slik bygger det seg opp barrierer for dem som trenger lege mest.

Selvsagt kunne vi løst noen av disse problemene ved å etablere egne ungdomspoliklinikker, eller gjøre tenåringsmedisin til eget fagfelt og medisinsk spesialitet. Slik er det blant annet i USA og Sverige, tidligere også i Finland. Men slik oppstykking av helsetjenesten etter aldersavsnitt har også bivirkninger. Ikke minst i et langstrakt og tynt befolket land som Norge vil det bli kostbart og ressurskrevende. Blant annet derfor har vi her til lands valgt en enhetlig modell gjennom fastlegeordningen. Men vi overså en viktig side ved fastlegeordningen fra de land vi lånte ideene og erfaringene fra, England, Nederland og Danmark: Der har det nemlig alltid vært en selvfølge at det ikke skal koste noe å gå til sin fastlege. Det er så å si en borgerrett for alle, solidarisk finansiert over skatteseddelen. I andre deler av helsetjenesten har de iblant egenandeler, men ikke hos fastlegen. Hos oss, derimot, ble egenandelene, nærmest uten diskusjon, videreført inn i fastlegeordningen. Og ikke bare det, beløpene er stadig på vei oppover.

Det har blitt et fast ritual de siste årene: Når forhandlinger mellom legeforening og myndigheter om takster og trygderefusjoner blir vanskelige, da tar man løsningen ut ved å belaste den part som ikke sitter ved forhandlingsbordet, pasientene. Nye økninger i egenandelene har det vært hvert eneste år, til sammen med over 40% på fire år. Snart ser ikke folk lenger forskjellen på den offentlige og den private helsetjenesten. Nå har et utvalg i Alment praktiserende lægers forening nettopp tatt offentlig til orde for at vi i hvert fall må skjerme de unge.

I høst er det særlig egenandeler på blå-resept-medisiner som er blitt en politisk sak. Pasientforeninger og store velgergrupper har med god grunn presset politikere sterkt. Det dreier seg stort sett om eldre og kronisk syke, og om relativt store beløp. Ungdommene har ingen samlet organisasjon som taler deres sak. De fleste har da heller ingen forestilling om at dette med tilgang til lege eller helsesøster er noe de behøver å bry seg med. Ikke før den dagen bekymringen melder seg, og de må gå til mamma eller pappa og be om penger for å gå til legen. Uverdig - ville de sagt, om de hadde hatt en felles stemme. Den stemmen bør vi likevel lytte til.

Noe veldig stort løft for den norske velferdsstaten burde det ikke være. Forbruket av helsetjenester øker sterkt med alderen, og de unge vil aldri komme til å utgjøre noe stort volum. Men det er viktig nok for dem det gjelder. Vi har allerede godt etablerte ordninger for dekning av egenandelene for barn under syv år, for gravide, militære og for yrkessykdommer. Å heve grensen til 20 år kunne gjøres nokså enkelt, nærmest med et pennestrøk. Det ville være et viktig signal til de unge om at helsetjenesten bryr seg. Og en utfordring til oss som jobber der om å bry oss mer.

Hele Norges coronakart