BORGERLØNN: I Sveits sa folket nei til å innføre borgerlønn, men kanskje er tiden snart moden for ordningen.  EPA/ALEXANDRA WEY
BORGERLØNN: I Sveits sa folket nei til å innføre borgerlønn, men kanskje er tiden snart moden for ordningen. EPA/ALEXANDRA WEYVis mer

Borgerlønn og skatt

Gratis penger til alle

Er tiden inne for borgerlønn?

Kommentar

Er den neste store velferdsreformen å innføre en lønn til alle borgere, som gis uavhengig av tidligere inntekt, krav om arbeid eller at du er fattig nok til å få støtten?

Ikke noe mer bukking og skraping overfor en byråkrat hos NAV. Alle skal ha rett på den myndiggjørende og frigjørende borgerlønnen, i kraft av å være en del av det norske fellesskapet.

Vi leser i nyhetene om at vårt naboland Finland skal innføre borgerlønn. Sveits er visstnok på trappene. I Alaska er de allerede i gang. Kommer den hit?

Ideen er spennende. Borgerlønn i en eller annen form er støttet av sju nobelprisvinnere i økonomi, skal vi tro Nanna Kildal som har skrevet leksikonartikkelen om borgerlønn, inklusive de høyreorienterte økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman. De anså den som et økonomisk effektivt alternativ til byråkratiske og nedverdigende trygdeordninger.

Den har naturlig nok også høstet støtte på venstresida, som ser den som et frigjørende alternativ til utnyttingen og maktskjevheten på arbeidsmarkedet, hvor mange tvinges til å ta nedverdigende arbeid på jakt etter et levebrød.

Det er imidlertid flere mørke skyer på horisonten. For det første er det ingen land som ennå har vært i nærheten å snuse på en ordentlig borgerlønnsordning. Det de fleste av oss ser for oss når vi tenker på borgerlønn, er en lønn til å leve av som gis til alle borgere. I Norge har to ganger G, grunnbeløpet i folketrygden, vært nevnt, noe som vil tilsvare omtrent 185 000 kroner. Det samme har 200 000 kroner.

Men ser vi nærmere på de eksisterende ordningene og forsøkene det snakkes om rundt i verden, er det ingen som flørter med et slikt omfattende prosjekt.

Finland skal ikke innføre borgerlønn, men eksperimentere med en borgerlønnsliknende ordning på omtrent 5000 norske kroner for 2-3000 arbeidsledige, som et alternativ til dagens støtteordninger med aktivitetsplikt.

Forsøket i Sveits stoppet allerede i startgropa da et flertall på over 75 prosent sa nei i folkeavstemningen i juni.

I Alaska, som må sies å ha kommet lengst, har de en særegen og begrenset form for borgerlønn. Her får alle innbyggere i Alaska avkastningen på forvaltningen av naturressursene. I 2014 var den på 11 500 kroner. Omtrent som den norske barnetrygden. Ikke noe å leve av altså.

Likevel er ideen i vinden, og det er det flere gode grunner til. Velferdsstatens bakside er at støtten som gis gjerne kommer med forpliktelser. Noen må sørge for at forpliktelsene, som å søke arbeid eller gå på jobbkurs, overholdes. Det er både dyrt (NAV koster 12 milliarder kroner årlig, se pdf), men det er også en potensiell kilde til betydelig maktutøvelse over de som trenger hjelpen mest.

Det er også en fare for at trygdeordninger som bare gis når mottakeren er utenfor arbeid (som med sykelønn og arbeidsledighetstrygd), fungerer som en brems på motivasjonen for å komme tilbake i arbeid, siden støtteordningene forsvinner i det lønnen fra arbeidet strømmer inn.

En smart innrettet borgerlønn har altså potensial for å kvitte seg med umyndiggjøringen og disinsentivet som ligger i en del eksisterende støtteordninger.

Problemet er selvfølgelig at dette bare er den ene siden av likningen. Får du beholde borgerlønnen når du får annen inntekt, så har du mindre som holder deg tilbake fra å arbeide. Men jo høyere du setter borgerlønnen, jo mer aktuelt er det å jobbe mindre eller ikke å jobbe i det hele tatt. Hvilken effekt som er sterkest er et empirisk spørsmål, og her empirien i beste fall uklar.

Vi har gode indisier på at støtte som betinges av at du søker jobb oftere får folk i jobb enn støtte som kommer uten betingelser. Tilhengerne av borgerlønn viser gjerne til erfaringene fra de canadiske provinsen Manitoba på 1970-tallet, hvor det var mange positive effekter, og få som jobbet mindre (se pdf av Evelyn Forgets gode studie her). Andre data tyder på relativt betydelig negative virkninger på arbeidstilbudet.

For de grønne er det ikke så nøye om folk jobber mindre. De ser på borgerlønn som en anerkjennelse av ulønnet arbeid og et tegn på at forbruk ikke er alt. Framfor at stadig mer av omsorgen og produksjonen skal inn i arbeidsmarkedet, ønsker en del grønne at dette skal gjøres i sivilsamfunnet på frivillig basis, ikke motivert av lønn og materielle goder.

Det høres flott ut, men skal borgerlønnen ligge på omtrent 200 000 kroner blir det fryktelig dyrt. Det ville kostet oss 800 milliarder kroner i året bare i borgerlønn. Det er nesten dobbelt så mye som vi i dag bruker på samtlige trygdeutgifter. Og siden de færreste vil være villig til å gi opp sykelønn, arbeidsledighetstrygd og pensjon, vil nok totalsummen nærme seg 1000 milliarder kroner, hvis ikke mer. Hvis denne utgiften skal bæres av stadig færre hender i arbeidslivet, så er vi konkurs om ikke lenge.

Men at den mest radikale formen for borgerlønn ikke er spesielt bærekraftig med det første, betyr ikke bety kroken på døra for borgerlønnsideen.

Å gi folket eierskap til naturressursene var det opprinnelige grunnlaget for forslaget om borgerlønn, som bl.a. ble fremmet av Thomas Paine og georgistene på slutten av 1700-tallet. Det er et tankegods som har stått sentralt i å forme Norge, og motstanden mot å privatisere Statkraft viser tydelig at det lever med oss enda.

Det er dette tankegodset som gjør at de i Alaska gir alle innbyggerne avkastningen av forvaltningen av naturressursene. Dette fokuset på naturressurser er imidlertid litt arkaisk. Hvorfor ikke gjøre som filosofen John Rawls og si at samfunnets totale produksjon er noe vi eier i fellesskap. Hvorfor ikke sikre borgerne en avkastning av den totale produksjonen av goder i samfunnet?

I Dagens Næringsliv 3. september foreslo økonomiprofessor Kalle Moene en slik modell, hvor 10 prosent av bruttonasjonalproduktet skulle gis som en grunnlønn til innbyggerne. I Norge ville det tilsvart 80 000 kroner i borgerlønn. Dette vil bli mer og mer aktuelt, jo flere arbeidsplasser robotene tar over.

Og det er nettopp robotene som gjør denne ideen spesielt aktuelt akkurat nå. De mest lukrative selskapene, som Facebook, Google og Apple, tjener store penger på å erstatte arbeidstakere med maskiner. Hvis dette er en trend som vil fortsette, kan dagens samfunnsmodell, hvor arbeid er hovedvei til inntekt, stå for fall. Da ryker trygdeordningene, som i grunn er statlige forsikringsordninger basert på opparbeidet arbeidsinntekt, i samme slengen.

Hvis robotene erstatter arbeidet vårt, men likevel genererer betydelige inntekter for dem som eier dem, og produserer billigere forbruksvarer enn i dag, så virker borgerlønn som et kinderegg.

Det sikrer alle en bit av eierskapet over robotene og dermed et krav på avkastningen fra dem. Det er et hinder mot fattigdom. Det øker kjøpekraften hos store deler av befolkningen. Og det gir en sikkerhet til å finne på nye og gode ideer som kan omsettes til kommersielle produkter og tjenester.

Det gjenstår likevel flere problemer. Å gi folk eierskap over robotene høres så enkelt ut. Men når det konkretiseres ned til å skattlegge Apple, Google og Facebook ser vi at det er lettere sagt enn gjort. Selskapene er ikke akkurat kjent for å betale skatten sin velvillig.

De store multinasjonale selskapene benytte seg i dag av et utdatert regelverk for å skattlegge selskaper som opererer i flere land. Selskapene flytter inntekter og utgifter mellom land for å skatte så lite som mulig, og leier sine egne merkevarer fra den delen av selskapet som har postadressen på Bermuda.

Borgerlønn bør derfor ses i sammenheng med det internasjonale arbeidet for å skattlegge multinasjonale selskaper på en ordentlig måte. Det bør ikke være umulig om landene går sammen om å skattlegge multinasjonale selskaper for det det er, nemlig ett selskap. Da hjelper det ikke å flytte inntekter og utgifter mellom land. Skatteinntektene fordeles på land etter hvor mye av produksjonen og forbruket som finner sted, ikke hvor overskuddet genereres.

Det er nok likevel i andre land enn Norge hvor borgerlønnsideen vil ha størst appell de førstkommende årene. Det finnes nå overveldende med forskning som støtter at det er å gi pengene direkte til folk i fattige land er effektivt for å bekjempe fattigdom.

Snarere enn å sløse bort pengene, går de gjerne til nødvendige investeringer for å løfte dem ut av fattigdom. Organisasjonen Give Well, som rangerer de mest effektive bistandstiltakene, regner dette som en av de aller mest effektive måtene å gi bistand på.

Som del av Protestfestivalen i Kristiansand satt jeg i et debattpanel om borgerlønn. Der kom borgerlønnsmotstanderen, Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum, med et provoserende, men godt forslag: Bruk de 35 milliardene kronene vi i dag bruker på bistand som borgerlønn i fattige land. Vi kan med fordel mangedoble det tallet.