KEATON: Dag Solstad, her fanget inn av Tom Martinsen i 1999, med klare henvisninger til stumfilmkomikeren Buster Keaton.
KEATON: Dag Solstad, her fanget inn av Tom Martinsen i 1999, med klare henvisninger til stumfilmkomikeren Buster Keaton.Vis mer

Gratulerer, Dag og Bob

70-årsjubilantene har mer til felles enn frisyren.

Tilfeldighetene vil at to kunstnere i år får sine 70 årsjubileer feiret i Lillehammer. I morgen fyller sangeren og låtskriveren Bob Dylan 70, og 16. juli følger forfatteren Dag Solstad etter.

Begge har en unik posisjon hos sine tilhengere, og begge er foreslått til Nobelprisen i litteratur. Fins det ellers noen fellestrekk mellom dem?

Ufrivillige guruer
Enkelte har kanskje merket seg at de har holdt seg med noenlunde lik frisyre opp gjennom åra, og både Solstad og Dylan har fra tid til annen utmerket seg som vanskelige intervjuobjekter — det vil si at de har nektet å svare på dumme spørsmål. Begge har vært framhevet i media som representanter for 60-tallets radikalisme, en posisjon både Dylan og Solstad til tider har forsøkt å motvirke.

Dylan har skildret hvordan han utga den ene nøytrale plata etter den andre for å slippe unna imaget som «ungdomsopprørets yppersteprest», og Dag Solstad ble av mange betraktet som en overløper da han skrev den satiriske romanen «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982).

60-tallet
Både Solstad og Dylan brøt igjennom for alvor i andre halvdel av 1960-tallet. Mens Solstad henga seg til marxistleninismens påbud om å skrive for folket på 1970-tallet, blant annet med den såkalte krigstrilogien, lot Bob Dylan seg frelse og utga tre kristne plater på rappen. Solstad på sin side vendte kristendommen ryggen allerede i tenåra, dersom vi skal tro at innledningen til «Roman 1987» er noenlunde selvopplevd.

1980-tallet var en kunstnerisk nedtur for Dylan, mens Solstad utga noen av sine mest populære romaner. I 1990-åra inntrådte en ny fase i Solstads forfatterskap. Kanskje er det mulig å se en viss parallell mellom grublingen i romanen «Professor Andersens natt» (1996), som enkelte har utlagt som religiøs, og de søkende tendensene i Dylans comeback-album «Time Out of Mind» (1997), som snudde karrieren fram mot årtusenskiftet.

Solstad og Dylan har også en felles lengsel mot fortida, en opplevelse av at en kulturell gullalder ligger bak oss, mens samtida er overflatisk, forvirrende og full av falske verdier.

New York og Arendal Denne holdningen speiles både i essayer og romaner i Solstads seinere forfatterskap, akkurat som den gjør det i Bob Dylans plater på 2000-tallet og ikke minst i hans særdeles velskrevne bok «Memoarer del 1».
Dag Solstad og Bob Dylan har det felles at de utga sine første verker i løpet av 1962, i hver sin by, Dylan i New York, Solstad i Arendal. Solstad skrev i løpet av denne sommeren en petit nær sagt hver eneste dag, som sommervikar i avisa Tiden.

Hardt regn
Solstads epistler er seinere utgitt under tittelen «Sleng på byen». 13. august skriver han for eksempel: «Været. — Det er det fint å skrive om. Det er like nytt hver gang. I går regnet det nesten ingenting, det blåste isteden. Blåste fint og høstlig. Det fineste med vind er lyden. Ellers er den for kald. Men som alt annet er også vinden en smaksak.»

Mens Solstad skrev disse betraktningene, jobbet Bob Dylan ferdig sangen «Blowing in the Wind». I motsetning til Solstad bruker han vinden metaforisk, akkurat som han gjør det med regnet i en annen sang han skrev denne sommeren, «A Hard Rain's A'Gonna Fall». Solstad skriver også mye om regn.

Et sted kaller han regnværet «selvmordsvær». Et annet sted skriver han:

CHAPLIN: Mange har påpekt likheten mellom Bob Dylan og Charlie Chaplin, noe som ble forsterket med albumet «Modern Times» (2006).
Foto: Stella
CHAPLIN: Mange har påpekt likheten mellom Bob Dylan og Charlie Chaplin, noe som ble forsterket med albumet «Modern Times» (2006). Foto: Stella Vis mer

«Våre sko tåler ikke regn. Men hvem tenker på våre sko i slike dager. Bare vi. I grunnen trist å leve. Svært trist. Nesten uutholdelig. Men man gjør det. Pussig. Nei ikke pussig heller. Ingenting er pussig når det regner og man har dårlige sko. Nei, vi får heller gå hjem og legge oss. Spekulere over verdens ondskap. Som går ut over været i sin alminnelighet og oss i særdeleshet.»

To jubilanter som med andre ord var opptatt av å skrive om været sommeren 1962. Kanskje fins det flere likheter også? Men vi slutter her. Nesten. I 1967 skrev Bob Dylan: «There must be some kind of way out of here.» Eller som Solstad uttrykte det i romanen «Arild Asnes 1970» fire år seinere: «Det er likevel umulig. Jeg må vekk herfra.»