Graut om teater

UNDER OVERSKRIFTEN

«Baklengsteatret» går leder og generalsekretær i Norske Dramatikeres Forbund ut med en bredside mot norsk teater. Inger-Margrethe Lunde og Tom Løland mener teatret går baklengs inn i fremtiden. Grunnen er at «klassikerne står i kø». Det er ikke noe overraskende i at dramatikerforbundet etterlyser ny norsk dramatikk. Det er jobben deres å ta vare på medlemmenes interesser. Men jeg reagerer på den tendensiøse fremstillingen og de billige generaliseringene.

Jeg deler engasjementet for skuespill skrevet i vår egen samtid. Teatret trenger dramatikk som prøver å sette ord på oss selv, på det lokale, det særpregede, det norske og det nye. Men i tillegg til at teatret skal fortelle nye historier som ingen har hørt før, er det teatrets oppgave å fortolke historiene vi tror vi kjenner. Teatret forholder seg til fortidens tekster på mange måter som filosofene. Om og om igjen beskjeftiger man seg med Platon, Aristoteles eller Kant som om de var våre samtidige. Forbindelsen mellom fortid og fremtid, mellom tradisjon og fornying er teaterkunstens humanistiske dimensjon, og den har vært en sentral begrunnelse for hvorfor vi bruker offentlige midler på teaterkunst. Påstanden om at teatret mangler historier, er ikke sann, og den er historieløs.;

SAMMENLIGNINGEN

med filmen gir heller ikke mye mening. Bare unntaksvis blir filmer produsert ved at gamle manuskripter produseres på nytt. I teatret er det ikke lenger opplagt at manuskriptforfatteren er «første beveger». Han eller hun kan være det, men det er ingen selvfølge. Teksten inngår i teatret i vår tid på svært ulike måter, og teatret er nødt til å speile et slikt mangfold. Videre må man kunne dokumentere påstandene sine. Premissen for hele artikkelen er klassikerdominansen denne høsten. En opptelling vi har gjort i sekretariatet til Norsk Teaterlederforum viser at av 44 premierer som er meldt denne høsten, er 11 av dem norske urpremierer. Antallet klassiske tekster er til sammenligning 12. Synes man en urpremiereandel på 25 % er liten? Eller er det slik at man bare bygger uttalelsene sine på antagelser og følelser?

MANGT I NORSK

teater skal og må kritiseres. Men man gjør klokt i å henge bjelle på riktig katt. Hvis det er Nationaltheatret man vil kritisere fordi de spiller for mye Ibsen under Ibsen-festivalen, får man gjøre det. Er det repertoaret vårt i Møre og Romsdal man er ute etter, så la oss diskutere det. Det er disse løse generaliseringene som gjør debatten så vanskelig. Det kjennes som det helles velling i fanget på oss. Jeg er leder av teaterlederforeningen, men føler ikke noe behov for å forsvare standen kollektivt av den grunn. Og jeg betakker meg imidlertid for medfølelsen som ligger i artikkelforfatternes «de gjør så godt de kan». Det er jobben vår å gjøre kunstneriske valg. Det er ikke synd på oss!