Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gravejournalist i et Kielland-år

Det går en lang, samfunnskritisk linje gjennom norsk litteratur. Med røtter langt tilbake. Inn i denne modige tradisjonen tar Erling Borgen plass med sine samfunnsnyttige provokasjoner, skriver Odd Vaagland med henvisning til Alexander Kielland.

HUNDRE ÅR er det siden Alexander Kielland gikk bort. Men sannelig hadde han uflaks med timingen: Feiringen kolliderte med Ibsens jubilé. Da hadde selv Kielland vikeplikt. Verdensberømt ruver Ibsen på sokkel. Og kaster lange skygger. Ja, jubileet mørklegger hyllemeter av klassikere. Til og med Herren til Ledaal ble henvist til skyggenes dal. Det fortjener han ikke. Med hele sin begavelse prøvde han å skrive seg inn i ærligheten - slik han så den. Med stø kurs navigerte han etter tidens sekstant: Litteraturen skulle «sette problemer under debatt». Lik Ibsen angrep han kynisk pengemakt, undertrykkelse, livsløgn, svik og hykleri. Samt maktens maskespill. De henfarne kunne nok hatt sitt å si om NRK-ledelsens hallingkast for å nekte allmenn utslipptillatelse av Borgens dokumentarfilm «Et lite stykke Norge». Ingen av dem var redd for å angripe Makta. Det fantes mer mot og etisk vilje til å slåss for annet enn egeninteresse den gang. I «Samfundets støtter» går Ibsen til morderisk angrep på skuespillets «samfunnstøtte». Utad er han ulastelig moralsk, mens han uanfektet sender pillråtne, bemannede skuter til sjøs. Kynisk kalkulerer han med at et godt forsikret havari vil gi rikelig avkastning. Den evig triste sagaen altså: Over lik til pengesekk.

HVA OM VI nå assosierte fortiden med dagens nasjonale våpenindustri? Med vårt diskutable nærvær i Irak? Og med arbeidsplasser på Guntanamo? Ville ikke da ormer og padder dukket fram fra smokingene? Og hvis det nå skulle vise seg at noen av NRK-folkene hadde «snakket sammen»? Da ville det vel være alvorlig? Kielland spiddet med sylskvass penn hvert samfunnsonde som kom i hans vei. Og makta tedde seg, da som nå. Den formastelige ble nektet diktergasje for sine «giftige» tendensromaner. Men Kielland var ikke den mann som lot seg skremme inn i folden av «kaniner». Bevisst brukte han det subjektivt tendensiøse som dikterisk kraftverk. Anklaget for å spre giftig litteratur, gav han trassig en av sine angivelig «nedbrytende» romaner ærestitltelen «Gift». Og ble det talt om ensidighet, svarte han uforstyrrelig på sitt formsikre, bildeskapende dansk-norsk: Naar Folk sover tungt, hvisker man dem ikke i Øret: Staa dog op (...) man raaber: Brand! Og naar de saa får gnedet Søvnen og Sinnet af sig, takker de ham, som raabte (...) Den som vil vække må overdrive. Det Kanelvand med surt og sødt i, som man kalder objektiv-upartisk Skildring, er Tøv og Barnemad». Hvor er det for øvrig blitt av NRKs hevdvunne motto: «Balanse på lang sikt»? Har det forsvunnet i pragmatismens utedo? ( Det kan da vel ikke bare være «Tore på sporet» som får spore av uten balanse, objektivitet og forhåndssensur?) Kiellands sitat er fortsatt gangbart. Det gir perspektiv å se Marienlyst-debatten i historisk lys.

DET FINNES f.eks.klare eksempel på at datidens diktere var mer frittalende enn dagens. Det førte til represalier, men dristige ytringer ble forbausende sjelden sensurert. (Om det da ikke gjaldt bespottelse og krenkelse av datiden snevrere bluferdighetsgrenser.) Ellers kunne uttalelsene være drøye nok. Fader Ibsen uttalte f.eks. at han så fram til revolusjonen. Da skulle det være ham en fornøyelse å plaffe ned norske odelsbønder. Og anarkisten Garborg, erklærte at kniven skulle tale på dommens dag. Nå bør en berolige Norges Bondelag: Den skuddredde dikterhøvding ville knapt ha fyrt løs. Og en handlingslam jærbu hadde i alfall ikke tatt kniven fatt. Det hele var bare provokasjon, Selv om Bygde-Norge nok ikke var helt med når urbanismen serverte perfide verbalpiruetter. Uttalelsene fra den frekkeste del av poetokratiet gjaldt dessuten «væpna revolusjon». Og likevel slumret sensuren! (Om aldri så usøtt.) Og Marienlyst-saken? Tyder ikke den på at vi står i fare for å tape forlengst erobrede skanser? En skal ikke kjøpslå med ytringsfrihet. Da tar fort kjøpmannskapet over hele styrhuset. Dermed er det gjerne for seint å prøve å drive det ut igjen.

I DAG er vi farlig nær å kaste vrak på en langvarig, umistelig tradisjon.Godt det finnes en ærerik, samfunnskritisk kvinnelinje fra Camilla Collett over Amalie Skram, Nini Roll Anker, Torborg Nedreaas, Bjørg Vik og fram til Sidsel Mørk, Olaug Nilsen o.a. ukuelige. En tilsvarende modig mannslinje går fra Wergeland via «De fire store», Garborg, Jæger, Rudolf Nilsen, Krog, Bjørneboe og fram til J. E. Vold, Fløgstad, Lønn, Askildsen m.fl. (Dette bare tilfeldig valgte av de som har tatt hundevakta i demokratiets tjeneste.) Provokasjon er ytringsfrihetens løftekran. Denne friheten er livgivende oksygen for et levende, pustende demokrati. Borgen tester ytringsfrihetens yttergrenser ved å peke på det skakke i et selvgodt Norge. (Eller Gnore, ifølge J.E.Vold.) Ære være Bogen for det! Lærerikt er det å observere hvor ullent ledelsen i NRK uttaler seg om den provokative filmen. Sånt nærer mistanke.

SÅ HVOR ER den gravende pressen? Jo da, mange har tatt ansvar og skrevet godt og prinsipielt. (F.eks. Vidar Ystad i B.T.) Men burde ikke enda flere engasjere seg. Den alvorlige saken tatt i betraktning? Drukner engasjementet i journalismens underholdningssuppe? Og hvor blir det av forfatterne? Kan de kanskje ikke enes om én felles uttalelse? Frp hyllet ytringsfrihet med hornmusikk i røsten etter de alvorlige reaksjonene da Profeten ble gjort til karikatur. Vel og bra det! Men det ble taust i «Frihetens hus» da det gjaldt frie, kritiske ytringer i fedrelandet. En skal ikke male Fanden for tykt på veggen. Men tap av ytringsfrihet kan fort bli første skritt på retretten fra folkestyret. Og mens det «demokratiske underskuddet» ses tydelig i globaliseringens uhellige navn, er det viktig å slå ring om et skrantende demokrati. Hvem vet, en grå dag kan vi befinne oss i et mediestyrt halvdiktatur. Ja, det som verre er. Sånt har skjedd før. Hva om folk blir sittende apatisk i velferdens lenestol? Da er ytringsfriheten et ubrukelig nisjeprodukt. Derfor har vi demokratisk rett til å få se filmen. ikke bare i TV 2, som ikke dekker hele landet. Et bredt folkestyre krever landets bredeste kanal. Det er bra om NRK tar til fornuft og selger til TV 2. Men å la Tante Marienlyst bestemme hva som er godt for oss, er utilbørlig i en slk sammenheng og ikke ytringsfriheten verdig. Folk flest tenker selv. En debatt i etterkant vil sikre balanse. Er alt på stell er det greit. Skulle journalister få sin mistanke bekreftet, kan det ryddes opp. I beste demokratiske stil. Se opp! I dikterhimmelen sitter Kielland og Ibsen på tandem og gransker oss mistenksomt ovenfra. Er demokratiet vårt noe å skrive hjem om? Det virker ikke som de helt liker det de ser!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling