Graver om galskap

SAKKYNDIGE: Hans Petter Graver har de siste ukene skrevet flere innlegg om jussens unøyaktighet. Rettsvitenskap behandler sosiale størrelser vi aldri har sikker kunnskap om. På dette grunnlaget nærmest utelukker Graver juss som vitenskap. I stedet tildeler Graver domstolene og jussen en frihet hevet over vitenskapelige krav til etterprøvbarhet og redelighet. Vil Graver koble juristenes erkjennelse fra vitenskapen og fremme en egen juridisk oppfattelse av virkeligheten? Eller ønsker Graver dom uten sannhetssøknen?

UANSETT hvor usikker en reist sak måtte være, felles en dom. I en drapssak betyr det enten frifinnelse eller mange års soning. Dommen gjør slutt på synsing og tvil og fremkaller en høyst virkelig og ugjenkallelig enten-eller-virkning som den anklagede må leve med. Dette alvoret gjør det meningsløst å anse virkeligheten som sosialt konstruert selv om dette er tilfellet for nesten alt vi strides om. I stedet må skjevhetene på grunn av det sosialt konstruerte møtes med ydmykhet. Dette har rettsvitenskapen og samfunnet for lengst erkjent. Derfor skal tvilen komme tiltalte til gode. Domstolen må være sikker for å felle tiltalte. Og dømmes tiltalte skal det være med de beste midlene tilgjengelig for å gi størst sikkerhet om dommens rettferdighet. De beste midlene er de teknikker vi har for å renske mest mulig av den sosialpsykologiske, konstruerte virkeligheten bort. Disse teknikkene hentes alene fra den positivistiske vitenskapen, rettsikkerhetsregler innarbeidet i jussen gjennom flere 100-års erfaring og vitenskapsfilosofi. Det finnes ingen alternativ framgangsmåte til erkjennelse, verken i jussen eller vitenskapen.

FOR Å UNNGÅ menneskelige, men forhastede slutninger på grunn av mange svake bevismidler som muligens peker mot tiltalte, er utgangspunktet bevis som enten med sikkerhet knytter tiltalte til gjerningsbeskrivelsen eller med sikkerhet utelukker tiltalte. Vitenskapens hypotetisk-deduktive metode foreskriver å legge avgjørende vekt på eksperimenter som falsifiserer en hypotese. Ett enkelt utelukkelsesbevis er en slik falsifikasjon. Påviste likheter har ingen verdi så sant man ikke har en holdbar bortforklaring av utelukkelsesbevisets relevans. De usikre bevismidlene utspiller sin rolle og må i stedet, som en sjekk, undersøkes med tanke på om de lar seg innpasse med utelukkelsens utgangspunkt.

DET BLIR FORT galt å spørre hvor mye uflaks en uskyldig kan ha hatt ved å bli knyttet til et drap gjennom ulike svake bevismidler slik statsadvokat Maurud gjorde i Aftenposten i fjor. For det første, det er uholdbart å oppveie utelukkelsesbevis ved å henge seg fast i det som framstår som besynderlige sammentreff. For det andre, har de ulike svake bevismidlene noen verdi i det hele tatt? Har et upålitelig vitne troverdigheten 0,2 eller 0 på en skala mellom 0 og 1? Den som anser sammentreffet av flere bevismidler besynderlig, har allerede gitt bevismidlene en verdi uten å vite om de har noen verdi i det hele tatt. Sammentreff av ikke-hendelser, slik som flere feilaktige vitneutsagn, er selvsagt besynderlig, men mest en kilde til villfarelse.

SOM OFTEST trekker svake bevismidler i samme retning som sikre bevis. Og selv svake bevismidler vil ofte trekke i riktig retning mot gjerningsmannen. Helt unntaksvis er det ikke slik. Helt unntaksvis trekker utelukkelsesbevis i motsatt retning av den intuitive forklaringen, og her ligger fellen. Anvender ikke rettsvesenet en bevislære forankret i grunnleggende vitenskapsfilosofi, ber vi om justismord. Det vil selvsagt ikke Graver ta til orde for - selv om det virker slik.