BEGRAVELSE: «Nesten halvparten av oss vil helst ikke bli gravlagt i regi av Den norske kirke, ifølge en ny undersøkelse. Likevel følger de aller fleste tradisjonen når de mister en av sine egne», skriver atrikkelforfatteren. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
BEGRAVELSE: «Nesten halvparten av oss vil helst ikke bli gravlagt i regi av Den norske kirke, ifølge en ny undersøkelse. Likevel følger de aller fleste tradisjonen når de mister en av sine egne», skriver atrikkelforfatteren. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer

Gravferd i et livssynsåpent samfunn

Ingen er tjent med at ett trossamfunn pekes ut til å ivareta oppgaver som omfatter hele befolkningen.

Nesten halvparten av oss vil helst ikke bli gravlagt i regi av Den norske kirke, skal vi tro en undersøkelse som Norstat nylig har gjennomført for Jølstad begravelsesbyrå. Likevel følger de aller fleste tradisjonen når de mister en av sine egne. Derfor er det betimelig at Stålsett-utvalget klargjør hvor viktig det er å sikre likestilling på tros- og livssynsfeltet (NOU 2013:1). Samme syn ligger til grunn for gravferdsloven når den åpner med å slå fast at «gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn».

I min bok «Siste farvel» (Tiden 2012) stiller jeg spørsmål ved hvorfor så få får innfridd sitt ønske etter sin død. Én forklaring er at de etterlatte finner trøst i det kristne budskapet for sin egen del. En annen kan være at regelen om at gravferd må finne sted innen ti dager etter dødsfallet, favoriserer det ritualet som folk er mest fortrolige med. Da er det nærliggende å tilkalle presten, slik det gjøres ved 90 prosent av de cirka 42 000 dødsfallene som årlig registreres i Norge.

Men det kan like gjerne skyldes praktiske hindringer. Hvis målet er likebehandling av landets innbyggere, må det stilles bedre seremonilokaler til disposisjon på steder som hittil har måttet ta til takke med provisoriske løsninger. Ledige rom på skoler eller grendehus er ikke verdige alternativ til kirken i nærmiljøet. Isteden trengs fleksible bygg som grupperinger med og uten religiøs tilknytning kan gjøre til «sine». Er de store nok, kan de også benyttes til fellessamlinger etter ulykker og katastrofer.

Parallelt er det behov for å utvikle seremonier som ikke forutsetter en bestemt tros- eller livssynstilknytning. Her har Kulturdepartementet allerede satt i gang et livssynsåpent prøveprosjekt i erkjennelse av at ingen av de eksisterende tilbud passer for alle. Men heller ikke dette er nok. Selv om Kirkeforliket fra 2008 slo fast at Kirkelig fellesråd fortsatt skal ha ansvar for forvaltningen av offentlig gravplasser, går Stålsett-utvalget inn for at spørsmålet tas opp til fornyet vurdering.

Siden arbeidet utføres på allmennhetens vegne, virker det mot sin hensikt å opprettholde dagens ordning. For å unngå forskjellsbehandling er det bedre at kommunene overtar, uavhengig av hvor mange som gravlegges kirkelig nå og i årene som kommer. Jo større majoritetsreligionen er, desto viktigere blir det å ikke overkjøre andre. En fremtidsrettet politikk bør ta konsekvensen av at dødsfall og gravferd berører oss alle sterkt. Ingen er tjent med at ett trossamfunn pekes ut til å ivareta oppgaver som omfatter hele befolkningen.

Følg oss på Twitter