Gravskrift og grenseerfaring

Bokvennen forlag sparker i gang enda en velkommen serie med gjendiktninger, og åpner nå for muligheten til å gjøre seg kjent med «Nye tendenser». En av de første forfatterne ut i denne serien er den spennende tyske poeten Durs Grünbein.

Eller østtyske, bør man kanskje si, for trass sin unge alder (Grünbein er født i 1962), er diktningen hans preget av oppveksten i et «ingenmannsland».

Når man først skal presentere Grünbein på norsk, er det merkelig at det nettopp er denne boka som er valgt ut. Den representerer et nokså smalt og sært prosjekt i forhold til de fire andre diktsamlingene hans. Både debutsamlingen fra 1988, «Grauzone morgens», og «Schädelbasislektion» fra 1991 inneholder betydningsfulle dikt som absolutt burde gjøres tilgjengelig på norsk. For eksempel gir diktsyklusen «Portrett av kunstneren som ung grensehund» et godt bilde på hva denne poeten står for, nemlig den yngre generasjons erfaring med fremmedhet, meningsløshet og desillusjon etter Murens fall.

Gravtaler

«Til de dyrebare døde» er en samling med epitafer, altså gravinnskrifter. I 33 dikt beskrives forskjellige meningsløse måter å dø på, i et språk som ligger tett opptil det man finner i kortere avisnotiser om verdens fortredeligheter. Grünbein har tatt på seg utgiverrollen, i etterordet påstår han å ha funnet disse epitafene i et loftsarkiv i Dresden. De skal være samlet av en «Pseudonymus 13» i slutten av det 20. århundre. Boka kan leses som en klage over gravtalenes forfall, en kritikk av at antikkens lovtaler til de avdøde i dag bare gjenfinnes som saklige dødsannonser eller blodige tabloidoppslag. Disse 33 diktene gjenspeiler tydelig tristessen og uttrykksfattigdommen rundt døden.

Usakralt

Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha studert denne lille boka, er: Vil Grünbein forskrekke, sjokkere? Eller er dette et tvers igjennom ironisk prosjekt? Det er ikke lett å finne forfatterens egen stemme her, språket er uærbødig og usakralt, men diktene har ikke den samme tyngden som mange andre kunstneres studier av døden. Diktene kan lett bli stående som sarkastiske vitser og småpussige historier, til å le av eller gyse litt over. Men da kan det være fruktbart å lese denne samlingen opp mot Hans Magnus Enzensbergers bok «Mausoleum», som er en slags gravskrifter over betydelige personer. I «Til de dyrebare døde» er det tvert imot de anonyme og ubetydelige som får sin latterlige lille død beskrevet. Og den snikende tanken melder seg, at når døden er ubetydelig, så må vel det bety at livet også er ubetydelig?