Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Green Day i Oslo Spektrum

Green Day er noen elskverdige surrehuer

– No Trump! No fascists!

KONSERT: «American Idiot» blir bare mer aktuell for hver dag som går.

Fjollepunk for en bedre verden

4 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

8500

«Etter en eksplosiv innledning, virker Green Day lenge å ha gått litt tom for krutt.»
Se alle anmeldelser

Green Days punkrockopera vokste ut av frustrasjon over invasjonen av Irak og en gryende følelse av at USAs storhetstid var omme, men lite kunne Billie Joe Armstrong, Mike Dirnt og Tré Cool – da i starten av 30-årene – vite at George W. Bushs hubris kun var toppen av isberget.

Siden fredag har Donald Trump vært nasjonens overhode, en skikkelse som i bunn og grunn er en forvokst drittunge. Han får sin republikanske forgjenger til å fremstå som nyansert, velartikulert og sympatisk.

Under mellomspillet på eviggrønne «Holiday» – fjerde låt ut i konserten – dempes lyset i Oslo Spektrum, mens Armstrong lar en lommelykt fare over publikum. «No Trump! No fascists!» messer 44-åringen, før riffingen igjen tar til.

Det er et vitalt lite øyeblikk, fordi det understreker at trioens magnum opus holder seg overraskende godt 13 år senere. Det politiske engasjementet er én ting, en annen er den generelle kvaliteten på låtmaterialet; et bevis på at populærkultur kan være ambisiøs uten å bikke over i det bombastiske.

«Ambisiøs» er imidlertid ikke akkurat hva jeg ville kalt kveldens konsert. Jovisst er den ofte gøyal – selv åpningsnummeret («Know Your Enemy») byr på både stagediving og kinaputter – men etter en eksplosiv innledning, virker Green Day å gå litt tom for krutt.

Det er riktignok først etter «Longview» – hentet fra poppunk-klassikeren «Dookie» (1994) – en låt som minner om at Bay Area-bandet pleide å være langt mer opptatt av å få tatt seg en runk enn å rive makta en ny en.

Bandet selv gjør for så vidt ikke allverdens for at det skal bli et høydepunkt i programmet; det er først og fremst takket være en fan med sjokkrødt hår og Save Ferris-skjorte som hentes opp på scenen. Han kan de herlig pubertale tekstlinjene inn og ut, og leverer dem som om det stod om livet.

Ikke før powerballaden «We Are the Waiting» nesten ti låter senere kjennes det som noe betydelig finner sted i Oslos storstue. I mellomtiden har Armstrong & co. pløyd seg gjennom en del gamle publikumsfavoritter – nittitallsutgivelsene «Kerplunk», «Nimrod» og nevnte «Dookie» er tungt representert – men nødvendigheten har ikke vært til stede.

Det virker også å ha kjedet publikum, som stadig blir forsøkt dratt i gang igjen med heiing og hoiing. Dette skjer etterhvert frustrerende ofte midtveis ut i låtene, som når Armstrong pussig nok tar seg en pause under «2000 Light Years Away» for å spyle vann på forreste rekkene. Ting hales ut, rett og slett.

Med tredje og siste akt snuser imidlertid Green Day igjen på den innledende storheten. «Basket Case» og «American Idiot» raser i beste punkånd kjapt og gæli unna, mens akustiske «Good Riddance (Time of Your Life)» utgjør et usedvanlig sympatisk avslutningsnummer.

Man kan kanskje diskutere den rent musikalske verdien av en lengre medley der bandet ligger strødd utover scenegulvet iført overdimensjonerte briller, skipperhatter og egyptiske kroner, men poenget til en langflat Armstrong er klokkeklart: «Rock ‘n’ roll music can change the world. This is a celebration, man. You know what I'm saying?»

Det blir neppe noen revolusjon etter kveldens konsert. Green Day gjør likevel unektelig verden til et litt bedre sted, en plass der de som forsøker å kneble vår felles rett til å være raringer vil bli jagd på dør.