PLATEAKTUELLE: Green Day. Foto: Promo
PLATEAKTUELLE: Green Day. Foto: PromoVis mer

Musikkanmeldelse: Green Day - «Revolution Radio»

Green Day er ut av villfarelsen

Gøyal karrierepotpurri.

ALBUM: Karriereveien til verdens største punkband, Green Day, har vært kronglete. Høydene ganske svimlende og fallene av det tilsvarende brutale slaget. Etter å ha vært et rappkjeftet DIY-band fra California-undergrunnen, ble trioen på noen korte 1994-uker et av verdens største band med pop-punk-anthemet, «Dookie».

Revolution Radio

Green Day

4 1 6
Plateselskap:

Warner Music

«Som en slags karriereoppsummerende potpurri av de ulike Green Day-stadiene, er plata akkurat passe gøyal.»
Se alle anmeldelser

Etter det gikk det i slak utforbakke helt til «American Idiot» – tilsynelatende - ut av det blå sparket gjengen tilbake i verdensherredømmeposisjon.

Etter det har historien gjentatt seg selv.

Formkurven til bandet har dalt i takt med popularitetskurven og t kulminerte for noen år siden i den måtelig feilslåtte og overambisiøse «¡Uno!», «¡Dos!», og «¡Tré!»-trilogien.

Ingen total katastrofe musikalsk sett, bare altfor innoverskuende til at folk gadd å bruke tid på det.

Kortfattet

Dette har Billie Joe Armstrong, Mike Dimt og Tré Cool åpenbart tatt lærdom av da de spikret sammen «Revolution Radio», som til overmål er en kortfattet og målrettet affære.

Skjønt, lovnadene om at alle pomp og prakt-elementene fra de foregående rockeoperaplatene deres er stuet bort for et tilbake-til-utgangspunktet-grep holder ikke helt vann.

Bille Joe starter teatralske med bare han alene med en kassegitar i «Somewhere Now», før bandet trår hardt inn på arenaen i «Bang Bang», for øverig også albumets første singel. Derfra og ut, smøres det tykt på med stryk, treblås og hva det måtte være for å biffe opp låtene hist og her. Noen ganger føles det litt påklistret, som om de ikke helt klarer å la være, andre ganger er ambisjonsnivået formålstjenlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppsummerende

Men først må man vel gledelig kunne konstatere at Green Day ikke er helt på fjorden sånn låtformmessig denne gangen.

Man skal tøye strikken høvelig langt om man skal si at gjengen sier noe nytt eller tidsrelevant med «Revolution Radio», men som en slags karriereoppsummerende potpurri av de ulike Green Day-stadiene, er plata akkurat passe gøyal.

Tittelkuttet er signatur-Green Day med et hektisk riff i front, frenetisk bassing på verset og et erketypisk hjerneklisterrefreng som kommer løpende lenge før låten har blitt et minutt gammel. «Say Goodbye» følger samme resepten med klassiske trestemte koringer og generøse melodier. Problemet her er at de lar stadionhungeren få det beste av dem, når de lar Mumford and Sons-bombasten ta overhånd, blir det helt slagside.

Godt og blandet

Men da hjelper det at Green Day skriver fine ballader da. I «Outlaws» får Bilie Joe virkelig spilt ut John Lennon-fascinasjonen sin. Dette er rocka høsttristesse bare Green Day kan skrive. «Still Breathing» og «Bouncing of the Wall» er godkjent albumfyll, om enn noe generisk. «Too Dumb to Die» representerer Green Days effektive og nedstrippede side på en god måte, mens «Forever Now» demonstrer at de ikke går på en smell hver gang går dramatisk til verks.

Oppsummert kan man konkludere at Green Day har brukt tiden siden forrige albumslipp godt og riktig, selv om «Revolution Radio» neppe har slagkraft nok til å gjøre dramatiske forskjeller for karrieren til trioen.