HAR SKAPT DEBATT: «Folkeopplysningen»s episode om kjernekraft, her ved programleder Andreas Wahl. Foto: Teddy TV / NRK
HAR SKAPT DEBATT: «Folkeopplysningen»s episode om kjernekraft, her ved programleder Andreas Wahl. Foto: Teddy TV / NRKVis mer

«Folkeopplysningen» om kjernekraft:

Greenpeace avkler seg selv

Greenpeace forsøker å ta oss på faktafeil, men ender med å servere en perfekt illustrasjon på hvorfor «Folkeopplysningen» om kjernekraft var både riktig og viktig å lage.

Meninger

I sin iver etter å så tvil om «Folkeopplysningen»s program om kjernekraft henfaller Greenpeace til svært kreativ tallbruk, avslører at de fundamentalt misforstår sin egen kilde, og forsøker like godt å tilskrive hvert eneste krefttilfelle i Tsjernobyl-området til ulykken.

Først en innrømmelse: Det gikk fort i svingene da vi på kort tid skulle komme med et tilsvar til Greenpeace sin første kronikk med kritikk av programmet vårt. Og det er helt rett som Greenpeace skriver - at Chernobyl Forum var et tidsbegrenset prosjekt, som publiserte sin rapport i 2006, 20 år etter ulykken. Chernobyl Forum omfattet åtte FN-organisasjoner, inklusivt det internasjonale Atomenergibyrået (IAEA), Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon om strålingseffekter (UNSCEAR).

Etter 2006 har UNSCEAR regelmessig oppfølging av konsekvenser av Tsjernobyl-ulykken, senest i 2018 med et White Paper til FNs generalforsamling om skjoldbruskkjertelkreft. I tillegg er det omfattende Tsjernobyl-forskning i det Europeiske strålevernprogrammet. Så forskningen på helse- og miljøeffekter ble på ingen måte avsluttet i 2006.

I programmet intervjuer vi en av forskerne, Brit Salbu. Greenpeace bruker aldri hennes navn, men omtaler henne lett foraktelig som «enkeltstående norsk forsker», og hevder freidig at vi utelukkende baserer våre påstander på de «subjektive meningene» hennes.

For det første: Vi baserer oss på langt bredere research enn å snakke med én person. Vi har snakket med en rekke fagpersoner fra UiO, Statens strålevern, NMBU, ulike organisasjoner, og selvfølgelig konsultert en rekke forskningsrapporter og kunnskapsoppsummeringer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre: Professor Brit Salbu er en internasjonalt anerkjent vitenskapskvinne, som leder Senter for fremragende forskning om radioaktivitet, mennesker og miljø (finansiert av Forskningsrådet, i samarbeid med Statens strålevern, Folkehelsa, Meteorologisk institutt, og NIVA).

Blant en rekke meritter kan det nevnes at hun har ledet NATOs miljøsikkerhetspanel, og i dag leder forskningsprogrammet om radioaktive partikler i det Internasjonale Atomenergibyrået, IAEA.

Salbus forskning og omfattende feltarbeid i Tsjernobyl er muligens ukjent for Greenpeace, men har blitt lagt merke til lokalt: hun har blitt tildelt både æresprofessorat ved Universitet i Kiev og minnemedalje av organisasjonen for overlevende etter ulykken.

I programmet henviser hun til Chernobyl Forum-rapporten og sier at det er enighet om at 85-90 mennesker døde som følge av radioaktiv stråling etter Tsjernobyl, og at ca. 9000 mennesker har utviklet kreft i skjoldbruskkjertelen, 15 av disse var barn som døde før de ble medisinsk behandlet. For orden skyld, dette er tall som er oppdatert fra 2006 til 2018 (UNSCEAR).

Selv om disse tallene er lavere enn de fleste prognoser vi har fra strålingsmodeller, er dette det mest autoritative faktagrunnlag vi har. Som redaksjon fester vi lit til Salbu - det hun sier stemmer godt overens med den researchen vi ellers har gjort.

Greenpeace, derimot, avviser dette som beviselig feil og avkrever oss en beklagelse. Det er å gå sterkt ut, særlig når Greenpeace - for å belegge hvor feil vi og Salbu tar - hevder at WHO konkluderer med at 800 000 som ble rammet av det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl vil utvikle kreft. Heldigvis gir de en link til tabellen de henter dette fra, tabell 12 på side 108 i WHO-rapporten fra 2006, slik at enhver med sære interesser og litt tid til overs kan gå inn og se at de her bommer fundamentalt.

I tabellen er 800 000 tallet på hvor mange som ville dødd av kreft uavhengig av Tsjernobyl-ulykken. Litt lengre til høyre i samme tabell finner man antallet som det er estimert kan dø av kreft forårsaket av strålingen fra Tsjernobyl. Dette tallet er drøyt 5000. Greenpeace serverer andre tall også, som skal bevise hvor feil vi tar, men som bare viser at de ikke engang har brukt tid til å sette seg inn i tabellen de forsøker å bruke som sannhetsbevis.

Det tabellen viser er hvor vanskelig det er å slå fast hvor mange som vil utvikle kreft eller dø som følge av en slik ulykke. Når 800 000 i det omtalte området uansett dør av kreft, er det svært vanskelig å detektere om det er 5000, 10 000 eller 100 ekstra som dør på grunn av stråling. Det finnes ingen medisinsk metode for å skille «Tsjernobyl-kreft» fra annen kreft. Denne kreften oppstår ikke spontant idet man blir bestrålt, men utvikler seg i løpet av et langt liv.

Samtidig som forskerne forsøker å finne ut hvor mange som utvikler kreft på grunn av Tsjernobyl-ulykken, skjer det endringer i folks liv som påvirker krefttallene i området. Endringer i kosthold, røyking, alkoholbruk, luftforurensning og fattigdom etter oppløsningen av Sovjetunionen har svært mye å si for utviklingen i krefttallene i de berørte områdene, og bidrar til å maskere de tallene man egentlig er interessert i.

I sin egen rapport, som Greenpeace linker til i den forrige kronikken, heter det at den mest oppdaterte forskningen indikerer 200 000 dødsfall i Hviterussland, Russland og Ukraina mellom 1990 og 2004. De er opprørte over at vi lar Salbu hevde Greenpeace har sagt at «600 000 døde bare i Ukraina», men linker samtidig til en artikkel fra 2006 som sier at 500 000 allerede har dødd. Og topper det hele med 800 000 ekstra krefttilfeller i kronikken nå sist. Spørsmålet som stilles i programmet, om Greenpeace er en organisasjon som sprer frykt, synes i hvert fall berettiget.

Men for å bringe det ned på bakken: Chernobyl Forum, som det er bred enighet om at representerer de mest pålitelige tallene, estimerte i 2006 at opp til 9000 mennesker kunne komme til å dø en for tidlig død som følge av strålingen de mottok etter ulykken. Det Internasjonale Atomenergibyrået og WHO estimerte at tallet kunne komme til å bli 4000. Det finnes langt høyere estimater også, og hvorfor noen estimater blir veldig høye forklares i programmet.

Her er det verdt å merke seg at den Internasjonale Strålevernkommisjonen, ICRP, har advart mot å bruke LNT-modellen til å beregne krefttilfeller og dødsfall i store befolkningsgrupper som mottar små stråledoser. Dette fordi modellen gir svært høye tall, som man ikke finner at stemmer med virkeligheten.

Hvor mange som til slutt får en for tidlig død som følge av Tsjernobyl vil vi trolig aldri få vite, og vi sier ikke noe om det i «Folkeopplysningen» heller. Hovedbudskapet er at strålingen fra Tsjernobyl ga langt færre krefttilfeller og dødsfall enn man hadde fryktet, mens de psykosomatiske effektene av ulykken er langt verre enn man hadde regnet med.

Dette er helt i tråd med UNSCEARs rapport fra 2012 og WHOs 2016-oppdatering om Tsjernobyl 30 år etter ulykken. Her står det at de psykosomatiske effektene av ulykken «has been reported to be the Chernobyl accident’s main public health impact that affected the largest number of people.» Det er dette vi vier mest plass i programmet.

Uansett er det ingen tvil om at Tsjernobyl var en grusom, menneskeskapt katastrofe med miljøskade, dødsfall, kreft og avrevne familiebånd som resultat. Dette går klart fram av programmet, som Greenpeace kaller korstog og propaganda.

Vårt poeng er likevel at om vi skal ha sjanse til å takle klimakrisa, så må vi forholde oss rasjonelt til risiko og konsekvenser. Selv om de endelige dødstallene etter Tsjernobyl skulle vise seg å være høyere enn det som er sannsynlig, er kjernekraft en særdeles trygg energikilde i forhold til de andre store energikildene. For hvert menneske som døde i Tsjernobyl, har kullkraft drept tusenvis, og bare i sommer har det vært svære vannkraft-ulykker med mange hundre døde rundt om i verden.

Så finnes det helt klart utfordringer ved kjernekraft, trygg lagring av avfallet er en av dem. Men fagfolk mener endelig lagring kan gjøres fullt forsvarlig. I Finland er de i gang med å bygge et permanent lager hvor avfallet skal innkapsles i kobber og bentonitt-leire og lagres på mellom 400 og 500 meters dybde i fjellet. De første beholderne vil være på plass om få år. Sverige har planer om et lignende anlegg.

I en verden uten klimakrise og tusenvis av kullkraftverk ville vi hatt luksusen det er å kunne slutte med kjernekraft for å slippe å måtte hanskes med problemene den medfører.

Spørsmålet nå er om kjernekraft - sine problemer til tross - er nødvendig for å takle klimaproblemet? Det får vi ikke vite før vi ser resultatet om mange år. Men man legger mye i potten hvis man svarer et ubetinget nei.

Derfor mener vi at man må være åpne for å bruke kjernekraft, og ikke å ta risken på å vinne klimakampen med en hånd bundet på ryggen. Dette er en konklusjon vi, på tross av beskyldningene om at vi har funnet på dette av dramaturgiske årsaker, deler med en rekke klimaforskere, som blant annet James Hansen og CICEROs Glen Peters, for ikke å snakke om FNs klimapanel. Greenpeace skal få mene hva de vil, men bør være ærlige om at de på dette punktet skiller lag med klimaforskere de i andre sammenhenger ber oss lytte til.

Sesongens siste episode av «Folkeopplysningen», om klimakrisa og skepsis til den, er nå tilgjengelig hos NRK.

Les tilsvaret fra Greenpeace: «Folkeopplysningen» fortsetter å tåkelegge