Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Greetings fra Harryland

Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger har gitt meg oppreisning. Endelig er jeg utstøtt - endelig står jeg solid på egne Harrybein.

MED SITT tankevekkende samfunnsinnlegg, «Det stupide Harryland» (31.1) viser Dagbladets litteraturanmelder Cahtrine Krøger storsinn der hun omtaler meg som «harrygutten fra Kongsvinger, som med oppriktig kjærlighet bedriver såkalt heimstaddiktning». Det blir som da jeg var liten gutt og de store harryguttene stengte meg inne på do i langfri fordi de synes jeg var rar. På en måte skulle jeg ønske de kunne la meg være i fred, samtidig likte jeg oppmerksomheten som ble meg til del. Det er også ytterst lærerikt når Cathrine Krøger trekker opp de store linjene mot mitt forfatterskap. Selv har jeg svevd i den villfarelsen at jeg har skrevet ufarlig harrylitteratur om småskrullete bygdefolk, så viser det seg at jeg har virket innenfor en litterær retning som direkte nedstammer fra brunfrakkene i Europa. Cathrine Krøger skriver: «For det er blitt in å være harry. Det vil si, det er blitt in å hylle det som er harry - spesielt blant «finkulturelle» byfolk og akademikere. Sistnevnte har riktignok omdøpt sjangeren - hvis opprinnelse gir leie assosiasjoner til nazitid og renrasete ariere -- til «regionallitteratur»».

DETTE ER IKKE første gang Cathrine Krøger skriver om meg, langt der ifra. «Slappe noveller fra Harryland» skrev hun da jeg i 2003 ga ut novellesamlingen «Ned Ned Ned». Her fortalte hun blant annet at boka var humoristisk- patetisk, noe som sikkert kan være treffende, selv om jeg fortsatt sliter med å forstå hva det betyr. Det var for øvrig enkelte her nede i selve Harrybeltet som innvendte at det Cathrine Krøger bedrev minnet mer om angrep på en hel folkegruppe enn anmelderi, men jeg tok henne i forsvar. Forsøkte å forklare at det bare er korset vi må bære for å komme utenfra byene. Før var det negrene, samene, taterne og nordlendingene man satte i gapestokken, nå er det vår tur. Dessuten er det godt å se at Dagbladet ikke helt har mistet sin brodd, at de fortsatt kan være politisk ukorrekte. Etter at avisene for lengst har sluttet å bruke ord som neger på trykk, virker det som et frisk pust når en klart rasistisk betegnelse som white trash blir benyttet. Jeg forstår selvfølgelig at det blir for betent for avisen å hevde at James Baldwin eller Richard Wright skriver nigger- litteratur, men at det er helt greit å bruke white trash som begrep for å beskrive bøkene til hvite forfattere. Cathrine Krøger har for eksempel brukt dette uttrykket i flere anmeldelser hun har skrevet. Både i omtalen av Marianne Røise Kiellands «Kjøttsøvn» og Daniel Woodrell «Exit Lillegutt», blir denne karakteristikken brukt. Pussig nok dukker mitt navn opp i begge disse anmeldelsene. Og så blir jeg liksom sittende der da, som en omvendt Rosa Parks, som nekter å gå ned av den benken der bare de kan sitte, de som bedriver skikkelig litteratur her i Norge.

GRAUCHO MARX sa en gang at han aldri kunne tenke seg å bli medlem av en klubb som ville ha folk som han som medlem, på en måte har jeg hatt det slik selv også. Samtidig har jeg følt et smådesperat ønske etter tilhørighet. Jeg vil derfor takke Cathrine Krøger for at hun ikke bare viser meg hvor skapet skal stå, nei, hun snekrer forsyne meg det sammen mens jeg står og ser på. Jeg er blitt Harryfolkets yppersteprest. Jeg fronter den nye Harrybølgen. Jeg er Kongen av Harry. Jeg leder an i en trend. Det er ikke fritt for at jeg tenker på Henrik Ibsen. Mange mener han måtte ut, måtte til Italia før han klarte å se Norge slik det egentlig var. Hadde jeg hatt vett nok til å dra inn til Oslo ville jeg selvfølgelig straks forstått at det er en forskjønning jeg bedriver. Det kan ikke være annet en koketteri fra min side når jeg i intervju etter intervju hevder at jeg skriver om bygda slik den er, og grunnen til at jeg gjør det er at jeg fortsatt bor der. For selvfølgelig: avstand skaper mester, heter det, og hvis det ikke heter det, bør det gjøre det heretter.

JEG ER FORRESTEN usikker på hvor Harry-betegnelsen kommer fra. En telefon til professor Finn-Erik Vinje gjør meg litt klokere. «Uttrykket», sier han. «Referer til en atferd som de toneangivende opplever som mindreverdig. En person som er Harry har dårlig smak, og ingen sans for klasse og stil». Jeg blir glad når professor Vinje sier dette, for jeg må innrømme at jeg rent personlig har slitt med at jeg har hatt så lett for å dømme andre, se ned folk som er annerledes enn meg. Dette har gitt meg en følelse av å være mindreverdig, stupid som Cathrine Krøger sikkert ville kalt det. Derfor er det fint at professor Vinje får meg til å forstå at de som ikke er Harry også er minst like flinke til å se ned på andre, og for akkurat de samme grunnene.

DA JEG ENDELIG slapp ut fra doen jeg ble stengt inne på i langfri, ble det i grunn den samme leksa på skolebussen hjem. De store guttene pleide å more seg med å binde fast skolesekken min slik at jeg ikke kom meg av. Den gang ønsket jeg at jeg kunne være jøde, neger, nordlending, hva som helst som skilte meg ut fra de andre, utover det at jeg hadde kristne foreldre og leste mye. Pro-israelsk som jeg allerede den gang var, forsøkte jeg riktignok å ljuge på meg at jeg virkelig var jøde, dessverre var det ingen som trodde på meg. Nå, 33 år etter, har Cathrine Krøger gitt meg oppreisning. Gitt meg en merkelapp å flagge. «A member of the class of poor whites esp. in the southern US», skriver Webster\'s som sin forklaring på white trash eller hvit søppel på godt norsk. Opprinnelig oppsto betegnelsen på 1790-tallet om hvite landarbeidere som hadde svært lite jord, og som hadde det like tøft som slavene fra Afrika. Mens slavene etter hvert ble frigjort, skjedde det samme aldri med the white trash. De er fortsatt lenket fast til denne betegnelsen, og det er altså nå jeg også. Endelig er jeg utstøtt. Endelig står jeg solid på egne Harrybein.