Gregory Corso (1930- 2001)

Beatpoetene forsvinner, én etter én. Med Jack Kerouac i spissen brøt disse dikterne inn i det amerikanske 50-tallet med en egen form for lyrisk villskap og søken etter nye verdier og holdninger.

Jack Kerouac døde tidlig, og de siste åra har skikkelser som Allen Ginsberg og William Burroughs blitt borte. Før helga kom meldingen om at poeten Gregory Corso er død, 70 år gammel.

  • Sammen med musketerene Kerouac, Burroughs og Ginsberg er Corso beskrevet som en d'Artagnan i følget.
Du kan høre hans intense poesiopplesning på plate, i opptak fra San Francisco på CD-boksen «Howls, Raps & Roars», der han i diktet «I am 25» forklarer at hans forbilder er Shelley og Rimbaud, eller han roper at han blir ført i 160 kilometer i timen over det uendelige markedet av valg i livet: «what to choose? what to choose?» Tid og rom og valg og mysterier hviler over en alltid like hvileløs tilværelse.

  • 1953: Allen Ginsberg møter for første gang Corso på en bar i New York.
Corso, den lille, italienske villmannen; som viser diktene sine til Ginsberg og øyeblikkelig blir opptatt i guruens krets. Corso med den tragiske bakgrunnen; hans unge, italienske mor forlot ham da han var liten og reiste tilbake til Italia, faren forsvant til en annen kant. Corso vokste opp i fosterhjem, ble kriminell, fikk en tre års dom for tjuveri som 16-åring. I fengslet leste han dikt for første gang og ble poet med et naturlig instinkt for opprør. Mange av vennene hans gjorde opprør mot middelklassen. Corso kjente ikke til noen middelklasse. Han gjorde opprør mot selve tilværelsen.

  • Noen av Corsos dikt fins i Jsn Sveinbjørn Jsnssons antologi «Beat»,
men Corso lever også som romanfigur hos Jack Kerouac; som Raphael Urso i bøkene «Big Sur» og «Book of Dreams» , og ikke minst som Yuri Gligoric i romanen «The Subterraneans» , der Kerouac opprinnelig gjenga en episode hvor han hadde forsøkt å drepe Corso ved å løfte opp et bord og slå det i hodet på ham. På Corsos råd («Jack, Jack, du er ikke slik...») ble opptrinnet modifisert. Corso hadde for øvrig jobbet mye som sjømann på norske båter, noe Kerouac skildrer slik i et brev fra 1954: «...her kommer Gregory Corso, med mørk hud fra de skandinaviske båtene og håret snauet til en crew cut og ser ut som en sjømannsboms av en poet...»

  • Og så er han borte, kanskje med noen linjer fra «The Happy Birthday of Death», til norsk ved Jan Erik Vold:

Jeg lærte at livet ikke var noen drøm

Jeg lærte at sannheten var et bedrag

Mennesket er ikke Gud

Livet er hundre år

Døden et blunk