- Greit å være vanskelig

I dag overtar Kristian Seltun (31) som ny leder av Black Box Teater i Oslo. Han mener norsk teater handler mest om litteratur og mindre om både teater og kunst. På Black Box skal det serveres andre boller - for de spesielt interesserte.

- Jeg er ikke så veldig opptatt av å få tak i et teater publikum. Jeg ønsker å få tak i kunstpublikumet - som har all grunn til å føle seg neglisjert av teatrene. De norske teatrene driver ikke så veldig mye med kunst, sier Kristian Seltun til Dagbladet.

I dag tiltrer han som ny leder for Oslos gjestespillscene for moderne, tverrkunstnerisk scenekunst, Black Box Teater.

- Vårt fokus ligger på «samtidsorientert scenekunst». Nationaltheatret vil sannsynligvis si at de driver med det samme, men når vi sier «samtidsorientert», betyr det at vi forholder oss til samtidskunsten, sier Seltun.

Falt av kunstutviklingen

Han mener norsk teater på mange måter har falt av kunstutviklingen.

- På Ibsens tid kunne du henvise til teatret med mange av de samme tendenstermene som i arkitekturen, musikken og malerkunsten. De var alle opptatt av de samme ideene. Dette gjelder ikke lenger for teatrene. Går du på Nationaltheatret i dag, finner du ingen referanse til Bjarne Melgaard eller Rem Koolhaas. Du finner i det hele tatt svært sjelden referanser eller tilhørighet til det som foregår av samtidskunst i teatret. Hos oss er det omvendt. Her ser du referansene til samtidskunsten hele veien. Dette ønsker jeg å forsterke, sier Seltun.

Teater eller litteratur?

Går du på Black Box, vil du se mye som ikke likner tradisjonelt teater. Det er helt bevisst. For på Black Box driver de ikke med litteratur.

- Norsk teater har aldri hatt særlig interesse av å ta teater uttrykket på alvor. Man har vært så forbannet opptatt av det litterære. Dermed har norsk teater endt opp som veldig tekstlig, som litteratur, mener Seltun.

Dermed er det dramatikeren , som har skrevet stykket, som er mest interessant her i landet, mens regissøren ofte blir regnet som den øverste kunstneren andre steder.

- I den moderne teatertradisjonen er de som lager teatret, regissørene, mye større kunstnerprofiler enn de som har skrevet dramatikken. Dramatikerne er jo oftest daue, likevel. I den grad man kjenner til regissører i Norge, har man ingen stilforventninger knyttet til dem. Publikum er ikke oppdratt til å være opptatt av teatret i uttrykket , men av teatret som formidler mellom litteraturen og publikum.

- Hva er det spesifikke i teateruttrykket?

- Vesensdefinisjonen av teater er at det ikke er litteratur. Litteratur er tekst på et papir, mens teater er et romlig, tredimensjonalt, visuelt og hørbart medium. Teatret kan aldri bli en bokside. Folk skjønner dette når du forklarer det til dem. Men før de har fått en slik forklaring, tenker de automatisk på et skuespill der noen står og leser opp replikker når du snakker om teater. Der er ikke vi i det hele tatt.

Den moderne scenekunsten konkurrerer sånn sett ikke med Nationaltheatret, mener Seltun.

- Vi driver rett og slett ikke med det samme - selv om begge kalles «teater». Vi spiller ikke engang på hver vår banehalvdel. Spiller Nationaltheatret fotball, kjører vi bobsleigh.

- Hvordan skiller man mellom hva som er godt og dårlig i de moderne uttrykkene dere viser fram?

- Gjennom kvaliteten på utøverne og hvordan stykkene framføres. Å måle kvaliteten på det som blir presentert er ikke bare et problem for moderne scenekunst, men for all kunst. For samtidskunsten er terskelen noe høyere for å kunne skille skitt fra kanel. Men jeg mener man kan presentere bortimot det særeste du kan tenke deg til hvem som helst, så lenge utøverne er dyktige og verket holder høy kvalitet. Jeg tror kvalitet er gjenkjennbart, svarer Seltun.

Han ser likevel at vi har et problem med at det er en terskel for å forstå samtidskunst og «kunst for kunstens skyld» her i Norge.

- Jeg tror det har noe å gjøre med at vi tar betalt for billettene våre. Folk blir så skuffet når de har betalt for noe som de ikke forstår poenget med eller blir underholdt av. Men de færreste har problemer med å akseptere at vi har matematikere som jobber på et nivå som er helt ubegripelig for alle andre. Vi lar dem holde på med det fordi vi skjønner at det utgjør en viktig kunnskapsbank for samfunnet. Kunsten har litt av den samme funksjonen, sier Seltun.

Spesielt interesserte

- Kunst er for spesielt interesserte, mener den nye teatersjefen.

- Kunst er vanskelig. Er den ikke det, finnes det heller ikke noen mening i å ha den. Det finnes kunst du må ha mellomfag i kunsthistorie for å forstå. Og det er helt greit.

- Dette er veldig elitistisk?

- Det er elitistisk i den forstand at terskelen kan være høy for å forstå . Men ingen nekter deg å ta steget inn. Jeg ble interessert i samtidskunst da jeg som bodde i Madrid som 20-åring. Jeg så en omreisende Guggenheim-utstilling, og to ting slo meg: Jeg følte meg dum som ikke forsto hva som foregikk. Og samtidig ble jeg nysgjerrig på å finne ut av det. Så det gjorde jeg.

- Ligger Norge dårligere an?

- Kunstdiskursen er nok mer solid andre steder. Nivået på debatten og kritikken er ikke særlig høyt her. Verdenspressen kommer til Norge på Ultima-festivalen - men der kommer knapt norske kritikere. Spørsmålet er om norske teaterkritikere er de rette til å anmelde det som skjer på vårt felt. Vi ønsker oss egentlig heller kunstkritikere enn teateranmeldere.

Stubø en god mann

Den siste store teaterdebatten i Norge har handlet om at teatersjef Erik Stubø ved Nationaltheatret bruker for få kvinner i høstens oppsetninger. Seltun vil ikke mene noe om det.

- Men jeg mener Stubø har fått unødvendig hard medfart. Jeg tror vi er vitne til et sunt og naturlig generasjonsskifte på Nationaltheatret, og at Stubø er i ferd med å gjøre noe veldig bra.

- Men kjønnsproblemet?

- Det er altfor få menn i norsk teater. Altfor få menn ser teater. Teater er en kvinnegreie.

- Vil du tenke kvinner i dine valg?

- Vi er mest opptatt av menn.

Seltun strever for å holde seg alvorlig. Taper til slutt mot latteren og sier:

- Nei da. Tullet.