Grenseløs

«Holy Motors» er en vakker, motbydelig, trist og nostalgisk film om film. Og mye annet.

FILM: Leos Carax (f. 1960) har regissert fem filmer siden debuten i 1984. Han fikk sitt store gjennombrudd med «De elskende på Pont-Neuf» (1991), men har siden slitt med å få finansiert sine verk. Det har derfor gått 13 år siden forrige film, «Pola X» og ifølge regissøren består «Holy Motors» av en rekke ideer som han ikke har hatt midler til å realisere det siste tiåret.

Man kunne derfor frykte at «Holy Motors» er et restemåltid, en episodisk lapskaus fra en utbrent filmskaper. Au contraire! Riktignok er det ingen åpenlys indre logikk å snakke om, men de gode ideene er i klart flertall og Carax vet å skape magi på lerretet.

Mangesidige Levant
Filmen starter i soverommet til en gråhåret, middelaldrende mann, spilt av Carax selv. Han åpner en usynlig dør i veggen og vandrer inn i en fullsatt kinosal. I neste scene er vi i funkisvillaen til finansmannen Monsieur Oscar (Denis Levant), som setter seg i en lang, hvit limousine og tar fatt på dagens gjøremål. Han snakker litt om aksjer på mobilen, men så tar han fram en rufsete parykk og kler seg ut som en krokete, gammel tiggerkone. Vi er i gang.

Slik Scorsese har sin De Niro, har Carax hatt en trofast følgesvenn i Denis Levant, en furet, værbitt og særdeles spretten kameleon som er blendende allsidig i «Holy Motors». Mens den elegante Céline (Édith Scob) kjører ham rundt i Paris, får Oscar utdelt en folder for hvert «gjøremål». Limousinen er fylt med rekvisitter og sminkebord og Oscar skrider ut i storbyen utkledd som diverse skikkelser. Han er gangster og mordoffer. Han er en døende, gammel mann, en rødhåret djevel som lever i kloakken og han trer inn i et spesialeffektstudio for å ha simulert sex. Den svakeste sekvensen starter med en satirisk fotosession på en kirkegård og ender med Eva Mendes symbolsk tildekket, mens Levant spiser dollarsedler. En ufordøyd idé.

Nostalgisk
Et gjennomgående tema i filmen synes å være at samtida er kjip. Det er synd på menneskene. Vi lever virtuelle liv og mangler genuin kontakt med hverandre. Carax sørger også over filmen som medium. I likhet med Norma Desmond i «Sunset Boulevard», synes han at filmene er blitt mindre. Det samme gjelder utstyret: Før var filmkameraene enorme, hellige maskiner, nå er de usynlige og finnes overalt.

Carax hyller ulike filmsjangere og lar blant annet Kylie Minogue bryte ut i sang, samtidig som frisyren hennes er en homage til nybølgeikonet Jean Seberg. Tror jeg. Filmen byr ustanselig på anledninger for tolkning, undring og forbløffelse. Selv vekslet jeg mellom forundret halvsmil og en del brede glis (jeg er ikke cineast nok til å le høyt på de rette stedene). En minneverdig kjøretur.