Grenseløst personlig

Her er "amatørfilmen" som skapte furore på Sundance-festivalen.

FILM: Jonathan Caouettes «Tarnation» er et filmsjokk som overskrider alle grenser. Den vil i enkelte kretser bli husket fordi den kostet ca. 218 dollar å lage. Men den vil bli stående som den store fornyeren av dokumentarfilmsjangeren.

Filmen er et slags psykedelisk selvportrett sammensatt av private super-8-snutter, stillfoto, beskjeder på telefonsvarere osv., alt fra den nå 32-årige Jonathan Caouettes kaotiske oppvekst. Den beveger seg litt i samme grenseland som norske Gunnar Hall Jensens «Gunnar Goes Comfortable» og svenske Carl Johan De Geers «Med kamera som trøst» når det gjelder viljen til å være privat. «Tarnation» - som er et amerikansk kraftuttrykk - oppleves likevel som mer invaderende, fordi det er en så tragisk barndom som her rulles opp.

Filmspråket bidrar likevel til et filter av avstand til det private, kanskje fordi Caouette omtaler seg selv i tredjeperson. Han introduserer seg som voksen; han og samboeren David bor i New York idet han får telefon om at moren i Texas har tatt en overdose litium. Hun risikerer en varig hjerneskade.

Grenseoverskridende

Der og da bestemmer han seg for å klippe sammen sin historie. Takket være redigeringsprogrammet iMovie på Mac\'en jobber han fram i rasende tempo en slags stream-of-consciousness-film som innimellom minner om et lysshow, en surrealistisk kunstfilm, en rockvideo, kort sagt grenseoverskridende i alle sjangrer. Familiehistorien er tragisk. Jonathans mor, Renee, er fetert barnemodell da hun 12 år gammel faller ned fra et tak og blir lam i begge beina. Etter et halvt år mener legene at lammelsen «sitter i hodet», og barnet får ca. 200 behandlinger med elektrosjokk på ett år. Resultatet blir et liv i svingdøra på psykiatriske institusjoner.

For sønnen Jonathan betyr det etter hvert fosterhjem, mishandling og hjelmløshet før han til slutt adopteres av besteforeldrene, Rosemary og Adolph, ikke helt stabile de heller.

Hysterisk

Den første filmsnutten av Jonathan viser et barn som iscenesetter en tragedie som tilsier en viss erfaring. Han er sminket, har et tørkle rundt hodet og «tilstår» i kamera med tilgjort damestemme at han/hun etter lang tids mishandling fra en brutal ektemann kom til å rette våpenet mot ham. Jonathan filmer Renee som synger barnesanger, bestemoren som prøver nytt gebiss, mengder av tilsynelatende dagligdagse scener som hele tida grenser til det hysteriske.

Mye er morsomt, som når han går på videregående i Houston og setter opp sin egen musikalversjon av «Blue Velvet» og får sine medelever til å mime til Marianne Faithfull-sanger. Men Jonathan vikler seg inn i destruksjonen, bruker det farlige rusmiddelet PCP og blir suicidal. Han får diagnosen «depersonalisert». Framdriften i historien kommer som tekster i filmen og fungerer som en slags streng dokumentarisk kontrast til de psykedeliske bildene.

Optimisme

Av og til blir han hensynsløst nærgående overfor sine nærmeste.

Han filmer moren idet har presser henne til å snakke om ting i fortida, og hun vegrer seg med alt hun har. Den gamle skrøpelige bestefaren truer med å ringe politiet når han blir konfrontert på det tøffeste. De etiske grensene som her utfordres, kan nok diskuteres.

Men «Tarnation», svart som den er, byr likevel på en slags optimistisk overlevelsesevne. Det sterkeste inntrykket gjør kanskje Jonathans kjærlighet til moren; han henter henne ut av skitt og galskap, hjem til seg selv og samboeren i New York. Det er i sannhet en lang og pinefull berg-og-dal-bane-tur Jonathan Caouette her inviterer til. Men oppsiktsvekkende annerledes.