Grenseoverskridende frihetstenker

Ralf Dahrendorfs død 17. juni – han var så vidt over 80 - er viet betydelig oppmerksomhet i europeisk presse. Ikke underlig. Med ham har europeisk samfunnsforskning mistet en av sine mest interessante forgrunnskikkelser. Sammen med tenkere som Isaiah Berlin, John Rawls og Raymond Aron, vil Dahrendorf bli stående blant det siste halvsekels mest innflytelsesrike liberale teoretikere. Sammen med ham er den generasjonen av samfunnsforskere som ble avgjørende preget av krig, diktatur, stormaktskonfrontasjon og atomtrussel, i ferd med å dø ut.

Noe av Dahrendorfs omdømme skyldes hans mange nedslag. Dahrendorf var ikke bare universitetslærer i Hamburg, Tübingen og Konstanz. Han var også politiker i det liberale partiet FDP, Europa-kommissær fra 1970 til 1973, direktør ved London School of Economics and Political Science fra 1974 til 1984, og Warden ved St Antony’s College i Oxford fra 1987 til1997. Dertil aktiv publisist i en rekke europeiske aviser. Han fant fort ut at politikk ble for kjedelig, kvalt av seigt byråkrati, og vendte tilbake til akademia og offentligheten som engasjert intellektuell. I Frankfurter Allgemeine hyller Jürgen Habermas Dahrendorfs «beherskede, modige, klare hode» og kaller ham «den politisk tenkende lærde, den mest avgjørende og vidtseende ånd i vår generasjon». Den tidligere sosialdemokratiske kansleren Helmuth Schmidt omtaler ham som «en stor universitetslærer» og en «blendende sosiolog» som stadig slo til med nye innsikter, en insiterende samtalepartner.

Selv har Dahrendorf etterlatt seg en interessant egentolkning. I sitt memoarverk «Über Grenzen» fra 2002 tegner han et bilde av seg selv som en grenseoverskridende gestalt. Grensene han passerte var til dels faglige (han begynte som filolog og filosof, men gikk via industrisosiologien til den generelle samfunnsteorien), dels profesjonelle (han pendlet mellom professorater i sosiologi til akademiske direktørstillinger), dels personlige (gift i England to ganger), og dels sjangerbestemte (han elsket å være journalist, og sier i sine memoarer at det sjelden gikk en uke uten at han skrev en aktuell kommentar). Ikke minst var grenseoverskridelsene nasjonale. I 1993 ble Dahrendorf lord i det britiske Overhuset etter å ha blitt britisk statsborger. Hele livet var Dahrendorf opptatt av samfunnets institusjoner som det beste vern om friheten. Han talte varmt om det sivile samfunn av mellomliggende bånd mellom stat og individ. Han så i et internasjonalt sivilsamfunn en bedre og bedre skanse mot menneskerettighetsbrudd. Grensepasseringene var også politiske. Ralf kom fra en intenst politisk familie. Faren, Gustav, ble innvalgt som sosialdemokrat i Riksdagen ved novembervalget i 1932, og stemte mot Hitlers fullmaktslov som gjorde slutt på demokratiet noen måneder senere. Og faren unngikk så vidt galgen i 1944 da han ble kastet foran nazistenes folkedomstol.

Med en slik bakgrunn lå det i kortene at Ralf måtte bli fanget inn av politikken. Og han plasserte seg alltid nær sin fedrearv. Ralf Dahrendorf var ikke fremmed for å tale om omfordeling av inntekter. Han mente staten burde sikre alle minimumsinntekt, og han så bredere adgang til studier som en forutsetning for demokratiet. I Tyskland i dag omtales han som en viktig og tidlig ideolog for den sosiale liberalismen. I 1968 gjemte Dahrendorf seg ikke som den franske sosiologen Raymond Aron bak murene i Sorbonne. Bildet av Dahrendorf i debatt med den radikale studentlederen Rudi Dutschke på taket til et parkeringshus i Frankfurt er symptomatisk for hans utadvendte stil som offentlig intellektuell. I disse debattene møtte han med et sitat fra Karl Popper: «La oss alltid sikre oss at det vil være mulig å komme fram til forskjellige svar.» Hele livet var Dahrendorf klar på ett punkt: farens sosialdemokratiske grunnholdning hører til den tyske politiske sivilisasjons fremste gaver. Selv gikk han imidlertid en annen vei. Han ble FDP-politiker. Grunnen anslår han selv: en inett frihetstrang som følge av personlig opplevelse. Som femtenåring ble han med i en motstandsgruppe mot nazistene. Gestapo tok ham og sendte ham til en enecelle i Frankfurt (Oder).

Frihetsberøvelsen gikk ham i blodet. Unggutten ble som en desperat fugl i bur, rev et brunt papir fra madrassen og skrev i rasende fart ned alle latinske ord han kom på - som i en mental protest. «Vi har alle de våpen vi trenger i kampen for friheten: vårt intellekt,» skrev han senere. Han kom aldri over den erfaringen, og ble liberaler. I sitt erindringsverk sier Dahrendorf at i den første etterkrigstiden hadde ikke tyske universiteter oppdaget samfunnet. For ham ble sosiologien veien til virkeligheten. Sitt første doktorgradsarbeid skrev han om rettferdsbegrepet hos Marx. Men det ble mest en filologisk-semantisk øvelse. Industrisosiologien ble hans inngangsportal til akademiet, med senere tunge nedslag i teorien om klasser og konflikt i industrisamfunnet. Han var en kort stund innom det berømte Frankfurter Institut für Sozialforschung under ledelse av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Der fant han mest en munkeordenaktig atmosfære, mer rettroende enn egentlig intellektuelt spennende. Han sa opp sin stilling.

Å forklare nazismen var for Ralf Dahrendorf den tyske sosiologiens fremste oppgave. Dahrendorfs eget forsøk kom i 1966, i studien «Samfunn og demokrati i Tyskland». I den utviklet han tesen om nazismen som modernitetens uintenderte veibereder. Overforenklet sagt: Forbundsrepublikken ville ikke ha blitt til uten Hitler. Samtidig kan boken leses som en av de mest virkningsfulle beskrivelser av den gamle Forbundsrepublikkens selvforståelse. Resonnementet er dette: Det tyske nazistpartiet var en revolusjon, men en annen type revolusjon enn de venstreorienterte. Revolusjoner fra venstre er materielle; de søker en ofte voldsom omkalfatring av samfunnet gjennom en total maktovertakelse. Nazismen var mer en bevissthetsrevolusjon. Den førte ikke til en økonomisk revolusjon. Nazismen ville snarere endre behovene og måten menneskene fortolket sin situasjon på. Den ville med andre ord omstøte tyskernes identitet, smi om deres selvfølelse, ikke i klassekampens men i nasjonens, rasehovmodets og militariseringens form. Da ville en sosiostrukturell revolusjon være unødvendig.

Det hindret ikke at også nazismen var om ikke strukturelt revolusjonær, så i alle fall sosialrevolusjonær. Det tredje riket brakte nye sjikt til makten, brøt ned stendersamfunnet og svekket tradisjonalistisk religiøs og sosial tilhørighet. Ja, selve ideen om den apolitiske øvrighetsstat - arven fra keiserriket - ble feid unna. Nazismen ga på denne måten dødsstøtet til kjernen i denne overlevering: forestillingen om et paternalistisk samfunnsansvar uten demokratisk deltakelse.

Denne nazismens utjevnende, anti-tradisjonalistiske effekt ble mer et biprodukt av det massemobiliserende diktaturet. Her er kjernen i tesen: Nettopp denne ettpartistaten trengte total mobilisering for å nå sine mål: utslettelseskrig mot øst, massedrap på Europas jøder og underkastelse av det øvrige Europa i et tysk-dominert Grossraum. Derfor er det viktig å tilføye at moderniseringen av det tyske samfunnet gjennom nazismen, i alle fall delvis, var uintendert. Dahrendorf ble aldri trett av å understreke konfliktenes rensende virkning i samfunnet. Å unnfly dem inviterer til totalitært svermeri. Denne oppfatning av det svekkede liberale sentrum i tysk politikk og kultur, skulle bli en tidlig formulering av den klassiske Sonderweg-tesen i tysk historieforskning. Denne tesen ser på Tyskland som en forsinket, anti-revolusjonær nasjon der det svake borgerskapets liberalisme ble ko-optert av nasjonalkonservatismens autoritære statstenkning og innrullert som del av Bismarcks nasjonsbygging. Tesen er kontroversiell. Men til det siste holdt Dahrendorf på sitt.