STORMANNSGALSKAP: Dette krigsmonumentet satte Saddam Hussein opp etter krigen mot Iran på slutten av 1980-tallet. Bildet under er av amerikanske soldater og tatt i 2008. Foto: Maya Alleruzzo/AP/NTB Scanpix
STORMANNSGALSKAP: Dette krigsmonumentet satte Saddam Hussein opp etter krigen mot Iran på slutten av 1980-tallet. Bildet under er av amerikanske soldater og tatt i 2008. Foto: Maya Alleruzzo/AP/NTB ScanpixVis mer

Grenser det blir krig av

Mens Gaza-krigen fortsetter, kan det være på sin plass å reflektere over hvorfor det aldri blir fred i Midtøsten, skriver Jan-Erik Smilden.

Kommentar

«Alle krigers mor» er et utrykk som blir brukt om konflikten mellom Israel og Palestina. Noen tror også at opprettelsen av staten Israel er årsaken til de fleste urolighetene i Midtøsten.

MEN LA OSS gå tilbake i tida. Store deler av regionen lå etter 1520-åra under Det osmanske riket og var delt opp i provinser. I Midtøsten hadde undersåttene ganske stor frihet, så lenge de betalte skatter og avgifter og ble også som regel styrt av hjemlige stammeledere. Det var interne konflikter, som krigen mellom druserne og de kristne i Libanon-fjellene på1860-tallet, men i og med at de religiøse minoritetene i riket hadde sine egne lover, var det færre religiøse konflikter - selv om muslimene gjennom den osmanske sultanen i Istanbul satt med størstedelen av makta.

I. verdenskrig skulle endre på alt dette. Den vestlige imperialismen var fremdeles en ledende ideologi. Det var funnet olje i området, og kommunikasjonsmessig hadde byggingen av Suezkanalen i Egypt revolusjonert transporten mellom Vesten og Asia. Ikke rart at stormaktene kastet sine øyne på området, spesielt fordi osmanene allierte seg med Tyskland. Og på forhånd hadde Storbritannia okkupert Egypt og Frankrike Algerie.

Ved hjelp av brutte løfter og rå makt delte Frankrike og Storbritannia store deler av Midtøsten mellom seg. Frankrike fikk Syria og det som nå er Libanon, Storbritannia fikk Transjordan og Irak og etterhvert mandatområdet Palestina. Grensene ble mange steder helt virkårlig trukket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet har vi sett mange ganger, men spesielt i dag. Midtøsten er delt mellom etniske og religiøse grupper, sosiale eliter og minoriteter som styrer og undertrykker majoriteter.

KONFLIKTEN mellom Israel og Palestina begynte egentlig i 1920-åra med jødisk innvandring basert på den sionistiske ideologien om å gjenopprette et land som ikke hadde eksistert på godt og vel 2500 år. Før det hadde det fåtall av jøder som bodde i området stort sett levd i fred med sien naboer. Men så begynte krigen om territoriene. Sionistene var godt organisert og kjøpte opp jord av rike palestinske jordeiere. Dermed ble det splittelse innen den palestinske bevegelsen, en splittelse som fremdeles består i dag, selv om det nå ligger andre grunner bak.

Den mektige sunnimuslimen Sharif Hussein som styrte de religiøse stedene Mekka og Medina i dagens Saudi-Arabia, var av britene blitt lovt store deler av Midtøsten, men oppnådde bare å få to sønner, Abdullah og Feisal, innsatt som konger i Transjordan og i Irak - mens han mistet sitt eget område til det som ble Saudi-Arabia. I Jordan har det gått relativt bra, men ikke i Irak. Britene hadde slått sammen tre osmanske provinser som ble til Irak og lot den sunnimuslimske minoriteten få makta. Det hadde den helt til Saddam Husseins fall og er mye av bakgrunnen for dagens konflikt i landet, der sjiaene nå er blitt den sterke part. Men britene tok også de kurdiske nordområdene med i Irak, vel vitende om at det var olje der. Dermed kom splittelsen mellom araberne og kurderne, en konflikt som kan utvikle seg til en ny krig i Midtøsten i framtida.

FRANSKMENNENE skar på 1920-tallet ut Libanon som eget område, fordi det bodde mange kristne der. De osmanske grensene ble også endret til de kristnes fordel. En del av resultatet så vi under borgerkrigen i Libanon mellom 1975 og 1990. I Syria skulle også franskmennene være smarte ved å la minoritetene, spesielt alawittene, som av mange regnes for å være en sjiamuslimsk sekt, få stor makt. De fikk de mektigste posisjonene innen hæren, og det var en av hovedårsakene til at alawitten Hafez Assad kunne ta makta ved et kupp i 1971. Borgerkrigen i landet begynte for tre år siden for å få sønnen Bashar styret, sunnimuslimene krevde sin rett, men har begått en alvorlig tabbe ved å la militante islamister få overtaket i kampen mot Assad.

«DEN ISLAMSKE STAT» i deler av Syria og Irak er på frammarsj. Det er også sunnimuslimske islamister i andre deler av Midtøsten. I Jemen har Al-Qaida på den arabiske halvøy etablert seg i sør og kjemper mot sunni-regjeringen i Sana’a. Men regjeringsstyrkene slåss også mot den sjiamuslimske al-Houti-bevegelsen som har operert i Nord-Jemen, men som nå også har okkupert den viktige byen Omran bare 50 kilometer fra Sana’a. Denne konflikten kan i verste fall også involvere Saudi-Arabia. Saudierne mener houtiene får hjelp fra Iran, noe iranerne sterkt benekter. Og flytter vi oss litt lenger nordover ligger Bahrain, der 70 prosent av befolkningen er shiaer og tretti prosent sunnier. Der styrer den sunnimusliske minoriteten som hittil har klart å slå ned opprør, stort sett fra sjiaene.

SKREKKSCENARIET er hvis Iran kommer sjiaene i Bahrain til hjelp, noe som igjen vil kunne føre til opprør blant sjiaene i Saudi-Arabia. De utgjør om lag ti prosent av befolkningen, men får nesten ingen fordeler av den viktige delen av oljeproduksjonen som foregår på deres tradisjonelle bosteder.

Med en uavklart situasjon i Egypt i tillegg, er det kanskje ikke så rart at mange frykter for Midtøstens framtid.