Grenser for militær innsats?

«Bred enighet om at Norge skal delta sier ikke noe om omfanget, og betyr heller ikke grønt lys for deltagelse i enhver operasjon.»

En økende del av det norske forsvarets planlegging og virksomhet, og av forsvarsbudsjettet, dreier seg om væpnet innsats utenfor landets grenser. Noe av dette er en arv fra tidligere deltagelse i fredsbevarende FN-aksjoner. Men siden slutten av den kalde krigen skyldes økningen først og fremst at virkeområdet til NATO er blitt utvidet til å omfatte militære operasjoner utenfor alliansens opprinnelige ansvarsområde. Dette har det vært og er det fortsatt bred politisk enighet om at Norge skal støtte opp om og være med på.

Men med det omfang og den prislapp som forberedelser til og faktisk norsk deltagelse i militære operasjoner ute har fått, kan det likevel være grunn til å stille spørsmål om hvor mye og hva Norge her skal være med på. Spørsmålet gjelder begrunnelsen for norsk deltagelse og hvor langt denne rekker. Bred enighet om at Norge skal delta sier ikke noe om omfanget, og betyr heller ikke grønt lys for deltagelse i enhver operasjon. Spørsmålet berører også avveiningen mellom forsvar av norsk territorium og ulike former for væpnet innsats ute hva angår bruk av ressurser fra et trangt forsvarsbudsjett. Her ligger det et element av konkurranse som ikke lar seg fjerne av at ytelser til væpnet innsats ute et stykke på vei lar seg forene med ytelser til forsvaret av Norge.

Riktignok kan det bli hevdet at dette konkurranseforholdet ikke lenger betyr så mye ettersom det å kunne forsvare norsk territorium er blitt mindre viktig. Noen vil til og med si at den militære trussel mot Norge nå ikke bare er helt borte; de kan knapt tenke seg at den vil gjenoppstå. Men å hevde at direkte forsvar av Norge er blitt mindre nødvendig, kanskje overflødig, er ikke alene noe argument for norsk militær innsats ute. Slik innsats, og dens omfang, må begrunnes på annet vis.

En svært vanlig begrunnelse i dag er at forberedelse til og deltagelse i internasjonale militære operasjoner er en forpliktelse vi har påtatt oss etter at slike operasjoner ble en del av det nye NATOs virkeområde, og derved noe som forventes av oss. Dette lar seg vanskelig bestride, og er en begrunnelse som trolig støttes av mange. NATO er viktig for Norge, og for NATO er det viktig at samtlige medlemsland slutter opp om og bidrar til det alliansen har satt seg fore.

Men denne begrunnelsen sier ikke noe om hvor mye som skal til fra norsk side. For Norge er det viktig å bidra solidarisk i et omfang og på en måte som virker rimelig, gitt landets evne, men også gitt dets behov. Alliansens evne til internasjonale operasjoner står og faller ikke med størrelsen på det norske bidrag utover dette viktige minimum. Derimot har Norge sammenlignet med det store flertall av øvrige medlemsland en geografisk plassering som kan hevdes å påføre landet et klarere behov for å beholde en evne til territorielt forsvar - til lands og til sjøs - og for å bruke midler til dette formål.

Det fremføres gjerne tre poengterte begrunnelser til for norsk militært engasjement ute. Den første har mange variasjoner over samme grunntema. Dette er at Norge må opptre aktivt ute i verden for å bygge ut lov og orden i det internasjonale samfunn, bekjempe forstyrrelser av denne, samt slik og på andre måter bedre livsvilkårene for mennesker i andre land. Dette har vært en del av begrunnelsen for norsk deltagelse i fredsbevarende aksjoner i FN-regi. Også i dag tjener denne tanken som argument for norsk militær innsats ute. For eksempel hevdes det at Norge må bidra militært for å bringe på plass en militær evne som verdenssamfunnet - eller organisasjoner som handler på dets vegne - kan bruke til å avskrekke stater fra væpnet aggresjon mot andre, eller fra vold mot egne minoriteter, og om nødvendig til å straffe overgripere og komme ofrene til unnsetning.

Det er intet logisk galt med en slik argumentasjon. Men dens idealisme kan skjerme for et nyttig kontrollspørsmål: Ville slike bestrebelser mislykkes uten norsk medvirkning? Kort sagt, hvor mye vil norsk innsats gjøre fra eller til? Svaret er trolig at verden rundt oss i det store og hele greier seg like godt uten vår medvirkning. Det går ikke galt om norsk innsats uteblir. Det gjelder også militær innsats.

Norsk innsats til støtte for verdenssamfunnet er ikke forgjeves, men virkningen er jevnt over marginal. Det fins noen få unntak, men de gjelder ikke norsk militær innsats. Dette også som et apropos til det beslektede argument om å delta militært ute i verden for å gjøre seg bemerket, vinne innflytelse og få gjennomslag for norske ideer og synspunkter. Generelt er den militære arena neppe der vi har de beste forutsetninger. Mer trolig er det at norske ressurser og norsk innsats til beste for verdenssamfunnet kommer bedre til nytte på andre områder. I slike betraktninger er det lite å hente til støtte for økt norsk innsats ute på det militære område, tross de idealistiske argumenter for som var utgangspunktet.

Til gjengjeld knytter noen av disse an til og henter inspirasjon fra en utviklingsoptimisme der nettopp forestillingen inngår om at faren for militær aggresjon mot Norge i praksis er borte for godt, og at krig i vår del av verden tilhører en forgangen tid. Følgelig blir det mulig å understøtte disse idealistiske argumentene med at internasjonal militær innsats hva bruk av ressurser angår, ikke lenger trenger å gå på bekostning av å skulle forsvare norsk territorium, fordi denne oppgaven mer eller mindre er falt bort. Oppgaven nå er å utvide den krigsfrie tilstand Norge nyter godt av, til nye land og områder.

De to neste begrunnelsene for norsk militær innsats ute kan imidlertid ikke understøttes på samme måte. Begge bygger tvert om på en forutsetning om at væpnet maktbruk i vår verdensdel og mot norsk territorium ikke kan utelukkes og er en fare som fortsatt må tas på alvor.

Den ene av disse to begrunnelsene er at Norge må engasjere seg militært til hjelp for trengende land ute i verden om vi selv skal kunne regne med å få militær hjelp i tilfelle vi får behov for det. Ihvertfall med den dempede tiltro til solidaritetsforpliktelsen i NATO som ligger i denne påstanden, har den imidlertid sine begrensninger. Sannsynligheten for å få hjelp kan jo tenkes å avhenge mer av andres interesser enn av hva vi selv har gjort oss fortjent til. Mangler andres interesse, kan hjelpen utebli, selv etter en omfattende norsk militær deltagelse ute. Denne kan da samtidig ha svekket vår egen forsvarsevne. Kort sagt, en litt tvilsom begrunnelse som forutsetter at Norge kan bli utsatt for militær aggresjon, som antyder at vi da risikerer ikke å få hjelp utenfra, og som ved nærmere ettersyn anskueliggjør konkurransen om ressurser mellom forsvar av eget territorium og militær innsats ute, er neppe den beste til fordel for å øke slik innsats ytterligere.

Den siste begrunnelsen er at Norge bør være med på internasjonale militære operasjoner med sikte på å forebygge og stanse væpnede konflikter ute i verden som om de får utvikle seg fritt, kan komme til å spre seg og til slutt ramme Norge selv. Dette er en solid sikkerhetspolitisk begrunnelse som imidlertid støter på det samme problem som den forrige: Samtidig som den peker på faren for væpnet maktbruk mot Norge som følge av konflikter som trappes opp, kan den ikke utelukke at forsøkene på å hindre slik opptrapping mislykkes. Da kan norsk evne til selv å forsvare eget territorium bli satt på prøve. Det er heller ikke det beste utgangspunkt for å argumentere for økt militær satsing ute på delvis bekostning av denne evnen.

Konklusjonen her er ikke at Norge bør redusere sin internasjonale militære deltagelse mest mulig. Konklusjonen er at det bør settes grenser for denne. Den bør først og fremst bidra til den eksemplets makt som ligger i at alle land yter sin skjerv til styrking og håndhevelse av lov, orden og rettferdighet i verdenssamfunnet. Utover dette er antagelig nytten av økende norsk militær innsats ute raskt avtagende, både for oss selv og verden forøvrig. Samtidig konkurrerer den om ressurser med en evne til selvforsvar som ønskes beholdt av de neppe rent få som ikke våger å sette sin fulle lit til at faren for militær maktbruk mot vårt land vil forbli like gledelig lav som i dag.