- Grenser til pornografi

Psykiater Dag Furuholmen mener realitydeltagere holder på med en fattig form for selvrealisering.

Furuholmen har klare oppfatninger om reality-TV.

- Første gang jeg støtte på reality-TV, var i Donald Duck-heftene da jeg var liten. Jeg reagerte på at Donald gjorde en masse idiotiske ting for å komme på TV, bare for å bli dummet ut og fornedret når han først klarte det, forteller Furholmen.

- Hva er fellesnevneren for serier som for eksempel «Big Brother» og «Temptation Island»?

- At folk lar seg bruke som objekter for underholdningsindustrien, Det er sosialpornografi og en ganske klar parallell til pornografi, bortsett fra at i porno får deltakerne sannsynligvis betalt hver gang. Jamfør russejentene som skulle finansiere bussen sin ved å stille opp i pornofilm.

- Hva får folk til å stille opp på reality-TV?

- Mange er villig til å gå langt for å få sine 15 minutter med berømmelse. Det gjenspeiler en tomhet i egen tilværelse og et håp - eller nesten en løgn - om at bare du blir synlig, berømt, kommer på TV, blir sett på av andre, blir du lykkelig. Det er myten om selvrealisering.

- Mens i virkeligheten...

- ...er selvrealisering det stikk motsatte. Selvrealisering dreier seg om å utvikle og videreutvikle sine egne evner og ressurser, og ikke minst om å kunne være til stede i sitt eget liv. Reality-TV er fullt av folk som ikke har annet å bidra med enn en fasade. De kan ingenting, vet ingenting, har ingenting å komme med bortsett fra en fasade. Idealene de formidler, er å være manipulerende, sleipe, selvopptatte og ukritiske.

- Med andre ord tvilsomme rollemodeller?

- Ja. Og de påvirker. Særlig ungdom i tenåra er i en veldig sårbar fase i identitetsutviklingen sin. De har stort behov for å likne på noen, tilhøre verden. Og de lever under et hardt konformitetspress når det gjelder klær, kropp, utseende, måte å være på, fasade. Alternativet til å være godtatt, er å bli stemplet som «ukul» og «ut», og jeg tror den iboende redselen for å bli «stemt ut» som mange unge har, blir forsterket av denne typen realityprogrammer.

- Flytter reality-TV grenser for hvor langt ungdom er villig til å gå for å være «kule» og «in»?

- Det diskuteres hele tida. Jeg tror man etter hvert aksepterer det man blir vant til å se og høre. Det er for upraktisk å hele tida bli utsatt for et stort ubehag, man lærer seg å leve med det. Og jo mer man aksepterer, jo sløvere blir man. Til slutt er det «ukult» å reagere på noe i det hele tatt.

- Og da flyttes grenser?

- Jeg tror iallfall det er en sammenheng mellom dette og villigheten til å ha sex på TV, utsette seg for fornedring og blottstille seg og ikke stille krav til folk som opptrer på TV. Men det største problemet oppstår når noen definerer selve meningen med livet som å bli tittet på TV. Hvis man tror at mirakler vil skje med ens egen tilværelse bare man kommer på TV, blir man forferdelig skuffet, sier Furuholmen til Dagbladet.

FELLES ERFARING: Verken Malin Andersen fra «Singel 24-7», Frode Skrindsrud fra «Baren», Henriette Kvalsund fra «Big Brother», eller Jarle Pedersen fra «Farmen» har noen gang angret på at de deltok i en realityserie.
PSYKIATER: Dag Furuholmen.