ANNERLEDES: Skikkelsene i «Grensen» lever i en utvidet virkelighet med flere sanser enn de vanlige fem. Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Grensen»

Grensesprengende originalt

Trolsk blanding av nordisk folketro og svensk sosialrealisme.

FILM: En kjærlighetshistorie med ingredienser fra nordiske folkeeventyr er ikke nødvendigvis så idyllisk og romantisk som det kan høres ut. Ali Abassis «Grensen» - årets svenske Oscar- kandidat i klassen fremmedspråklig film – er tvert imot grenseoverskridende på alle måter. Forskrekkende, mystisk, varm og tragisk samtidig.

Prisbelønt

«Grensen»

5 1 6

Drama/fantasy

Regi:

Ali Abassi

Skuespillere:

Eva Melander, Eero Milonoff

Premieredato:

19. oktober 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Gräns»

«Forkrekkende, mystisk, vakker, tragisk,»
Se alle anmeldelser

Filmen ble belønnet for sin originalitet under årets Cannes-festival med Un Certain Regard-prisen. Den er basert på en novelle av den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist, han som også var opphavet til Tomas Alfredsons «La den rette komme inn» fra 2008. Denne gangen er det ikke vampyrer det handler om, men om skikkelser som igjen beveger seg i grenselandet mellom det normale og det overjordiske. Elementer fra nordisk folketro og fantasy-sjangeren er blandet med moderne sosialrealisme og den typen krim som utlendinger gjerne kaller «nordic noir».

Hakeslepp

Miksen er modig og original. Om man får et hakeslepp eller to når historien utfolder seg, er det likevel så dristig gjennomført at det holder helt til mål. Den dansk-iranske regissøren Abassi har samarbeidet med Isabella Eklöf og John Ajvide Lindqvist om filmmanuset. Sminkørene/maskørene skal også ha all ære for medvirkning til illusjonen.

Hovedpersonen Tina (Eva Melander) har et grovt, nesten dyrisk utseende. Hun er tollinspektør på en fergeterminal og i besittelse av en sjette sans som avslører smuglere. Egentlig er det en slags luktesans. Nesa hennes begynner å vibrere nesten umerkelig, nesten som en kaninsnute, når en smugler nærmer seg. Hun lukter mindreårige som innfører sprit ulovlig, og hun lukter til og med en skjult minnebrikke med barneporno. Altså må det være mer enn lukt.

Larver

Gjennom tollen kommer en dag en mann som likner henne av utseende. Samme dyptsittende øyne, samme grove nese og ujevne tenner. Det er finske Vore (Eero Milonoff). Han stanses i tollen og avslører noe som kan se ut som en hjemmelagd bombe. Det er et larveklekkeri, forklarer han. Siden skal han tilby å dele larver med Tina. Hun vil like smaken, mener han. Han aner at de er av samme slag.

Og visst er Tina et skogens vesen. Hun bor langt inne blant mose, tjern og høye trær med en usympatisk type kalt Roland, en som lever av og for oppdrett av kamphunder. Selv har Tina et mer overnaturlig forhold til dyr. Hun stanser bilen idet hun sanser at en flokk hjort skal krysse veien. Og hun er i tett kontakt med både elger og rever der hun beveger seg barbeint i skogen. Det føles både rett og riktig at en utstøtt skikkelse som Vore skal få bo i ei hytte på Tinas skogstun.

Bader i skogstjern

De to skal innlede et romantisk forhold. Scenene der de bader nakne i skogstjern er trolske og mytisk vakre, som klippet ut av werenskioldske eventyrfantasier. Elementer av magisk realisme i skogen står i kontrast til de mer naturalistiske scenene fra tollstasjonen og fra sykehjemmet der Tina hver dag besøker sin tilsynelatende demente far.

Kontakten med sjelefrenden Vore får Tina til å gruble over sitt eget opphav. Er hun den hun har blitt fortalt at hun er?

Parallelt med historien om forholdet mellom Tina og Vore foregår en krimetterforskning om en pedofiliring som Tina innledningsvis kom på sporet av. Dette plottet utspiller seg i et moderne Sverige i sterk kontrast til eventyrlivet i skogen. De to historiene blandes mot slutten, i en konklusjon som nok kan føles anstrengt og litt for kunstig.

.