Grensesprengende Woyzeck

En oppsetning som smerter og svir, betar og fascinerer. Det spilles ikke bedre teater i Skandinavia for tida enn Robert Wilson og Tom Waits' versjon av Büchners kjærlighetsmareritt.

Musikkteater

Georg Büchner /

Robert Wilson / Tom Waits:

«Woyzeck»

Betty Nansen Teatret,

København

En oppsetning så nyskapende i sin estetikk og visuelle innpakning at man blir svimmel når man ser ned i den.

KØBENHAVN (Dagbladet): Verden er syk, ingenting er som det synes og ethvert menneske er som en avgrunn, man blir svimmel når man ser ned i det.

Den hundsete og plagete soldaten Woyzecks ord om mennesket som en avgrunn gjelder også for den mesterlige og helt unike teateroppsetningen tospannet Robert Wilson og Tom Waits står bak på Betty Nansen Teatret i København.

Det er en oppsetning så nyskapende i sin estetikk og visuelle innpakning, så raspende poetisk og uendelig trist i sine ballader og så utsøkt detalj-gjennomført i sin stil, koreografi og stiliseringer at man blir svimmel når man ser ned i den.

Forførende

Svimmel av lykke vel å merke, en glede på teatrets vegne for at det ennå kan sette et så forførende univers på scenen og samtidig skrape bunnen i spørsmålet om hva det vil si å være et menneske.

For i den amerikanske stjerneinstruktøren Robert Wilsons trollmannsregi framstår «Woyzeck» mer som et eksistensielt enn et sosialt drama. Eksistensielt er «Woyzeck» for så vidt også i Georg Büchners sørge-spillfragment fra 1837. Men i Büchners etterlatte tekst er den sosiale harmen langt sterkere til stede enn i Wilsons sceneversjon, der den umulige og selvutslettende kjærligheten mellom soldaten Woyzeck og hans utro kjæreste Marie er i fokus.

Vanvidd

Stoffet til «Woyzeck» fant den unge medisinstudenten Büchner i en virkelig sak. En lutfattig soldat var av omgivelsene drevet stadig lenger ut i vanviddet, og stakk til slutt ned og drepte en kvinne. Han ble dømt til døden. Men henrettelsen av ham utløste en diskusjon om gjerningsmenns tilregnelighet. Büchner gir intet svar på dette spørsmålet, men løfter denne skjebnen opp til en allmenn tragedie, til en fellesmenneskelig fortelling om de vilkårene til en ubarmhjertig virkelighet vi alle er underlagt. Det er en rystende historie om et menneske som plutselig opplever at grunnen rives vekk under føttene på det. Det er en historie i det dystre og uvirkelige grenselandet til galskap gjennomrislet av hallusinasjoner, mørk poesi, feberfantasier, eventyr, gåter og overtro.

Teaterhistorisk er «Woyzeck» også en milepæl. For første gang ble et menneske nederst på den sosial rangstigen den sentrale skikkelsen i en gripende tragedie.

Spøkelser

Allerede i åpningsbildene slår Robert Wilson an en tone av et marerittaktig og grøssende univers. En spøkelsesaktig sirkusutroper på stylter varsler hvilken verden som skal komme, før en rekke makabre og outrerte figurer stolprer inn.

Og sånn sklir oppsetningen framover, det ene sterke visuelle uttrykket avløser det andre, med filmatisk presisjon, med tegneseriens groteske surrealisme, med østlig teaters stiliserte skyggespill, med svære trekanter, geometriske figurer og piler som angir retning for undergangen. Robert Wilson forløser både dybden og spennvidden i teksten. Han tar i bruk all sin kunnskap innen dans, billedkunst, arkitektur og teater for formålet.

Georg Büchner

  • Født i Giessen i 1813. Død av tyfus i 1837, 23 år gammel.
  • En av Tysklands fremste forfattere gjennom tidene og en politisk opprører, foregrep ekspresjonismen.
  • Tre dramaer, det mest kjente, «Woyzeck», hadde urpremiere i 1913. Den etterlatte teksten var ufullendt og fragmentarisk, og har vært gjenstand for ulike tolkninger. Büchners håndskrift måtte dechiffreres ved bruk av kjemiske væsker.
  • «Woyzeck» bygger på en sann historie om en lutfattig soldat som det til slutt tørnet for etter lang tids psykisk og sosialt press.
  • Den høythengende litterære Büchner-prisen er oppkalt etter dette unge tyske geniet.

Løper og løper

Den plagede Woyzeck (Jens Jørn Spottag) haster gjennom verden mens armene slår som skarpe barberkniver. Han er kledd i uskyldshvitt, nesten naken som menneske og med et ansikt som kan leses som en åpen bok. Rundt Woyzeck er alle skikkelsene makabre og forvrengte til dyreskikkelser: kapteinen som undertrykker ham, professorduoen som eksperimenterer med ham, kjæresten Marie som bedrar ham og den seksuelt struttende tamburmajoren som både ydmyker og gjør ham til hanrei.

Som i det forrige store fellesprosjektet, musikalen «The Black Rider», står Tom Waits også her for musikken. Ja, ikke bare musikken, men et gjennomarbeidet totalbilde av lyd som favner fra sanger og iørefallende stillhet til skjærende og drønnende lydkulisser som illustrerer en virkelighet på rustne hengsler.

Waits' tolv nyskrevne sanger både kommenterer og utfyller Büchners nevrotiske og skillingsviseaktige verden. De har så vel Kurt Weill og voggesang som salmer og skramlende og sentimental bluespoesi i seg. De framføres av skuespillerne og et lite sirkusorkester så de går rett i hjertet.

Vakker

To scener skal jeg aldri glemme: Woyzecks vemodige og vakre kjærlighetshymne til Marie, når den forgjengelige kjærligheten for lengst er gått i hundene. Og sluttbildet, der Maries lille sønn og narren Karl sitter tilbake, etter at en blodrød måne og en lang kniv har senket seg over Woyzeck og Marie. Da sniker balladetonene «Misery is the River of the World», ulykke er verdens flod, seg inn og prøver desperat å vaske bort sporene av menneskenes grusomhet.