Grensesprengende

«Babel» er grensesprengende film, bokstavelig talt, og en av de få filmene som behandler den moderne problematikken rundt globalisering og kommunikasjon på en kunstnerisk forløst måte.

FILM: Men den er også spennende; historiene som fortelles her er drivende høydramatiske. Det dreier seg om antatt terrorisme, ulovlig innvandring og selvmord. Den foregår på tre kontinenter og fire språk; engelsk, arabisk, spansk og japansk. Fem hvis man regner med døvespråk.

Mosaikk

Dette er tredje gang meksikanerne Alejandro González Iñárritu og Guillermo Arriaga samarbeider om regi og manus etter «Amores Perros» (2000) og «21 Grams» (2003). Som tidligere har de valgt en ikke-lineær fortellerform. Her kryssklippes det heftig mellom historier og kontinenter. Og historiene er flettet inn i hverandre på måter som nok kan oppleves som tvungent, men som ikke desto mindre er imponerende og som kler det grenseoverskridende temaet.

Denne filmmosaikken med det bibelske navnet «Babel» handler om kommunikasjon og misforståelser som oppstår fordi folk ikke snakker samme språk. Misforståelsene ligger mer på det kulturelle planet enn på det lingvistiske. Man kan snakke om kulturkollisjoner. Og man kan tenke på den berømte globaliseringseffekten av sommerfuglvingene som blafrer i regnskogen og utløser en storm på den andre siden av jordkloden.

I «Babel» er det to gjetergutter i Marokko som setter i gang uhåndterlige kjedereaksjoner, fordi de leker med farens rifle. Skuddet treffer en buss med amerikanske turister. I den sitter er ungt ektepar, spilt av Brad Pitt og Cate Blanchett. Hun blir truffet, og holder på å blø i hjel blant fremmede i en marokkansk landsby. I mellomtida bryter helvete løs, fordi amerikanerne lever i sitt post-9/11-traume og Marokko er et muslimsk land. Terroristjakten er i gang.

På motsatt side av jordkloden passer en eldre meksikansk barnepike (Adriana Barraza) parets to barn. På grunn av ulykken i Marokko rekker ikke mor og far hjem til San Diego i tide til at barnepiken kan ta fri og krysse grensen til Mexico der sønnen hennes skal feire bryllup.

Hun velger å ta barna med seg til Tijuana i bilen til nevøen (Gael García Bernal). På veien tilbake blir de stanset av amerikansk grensepoliti. Nevøen, som er illegal innvandrer, får panikk og kjører ut i ørkenlandskapet hvor han slipper av sin tante og de to amerikanske ungene.

Døvstum

Grensesprengende

Den siste historien er den minst integrerte, men samtidig den som gir filmen dybde fordi den utspiller seg på et emosjonelt plan mer enn et politisk. Her handler det om en døvstum tenåringsjente (Rinko Kikuchi) som lever et nærmest promiskuøst liv i det urbane Tokyo-miljøet. Hennes mor har begått selvmord, og jenta gjør alle desperate forsøk på å bli sett av sin far. Filmen er uten lyd når den fortelles fra hennes synsvinkel, og det gir den intense kontaktsøkingen en slående effekt.

«Babel» vant prisen for beste regi i Cannes i år, og det er et kraftstykke av en film som her serveres. Komplisert, mangefasettert, men medrivende fortalt.