Grepa kvinnfolk

Antikvert moral, komiske skikker, tidløs menneskelighet.

Terning5 Britisk. Premiere i kveld på NRK 1 kl. 21.15. TV: Ikke la deg lure til å tro at «Cranford» handler om en gjeng hønsehjerner av noen sladrekjerringer. Det kan virke slik i de første minuttene etter den akvarellfargete innledningen, men gi damene litt tid og du vil oppdage at «Cranford» er britisk kostymedrama på sitt ypperste.

Når kremen av britiske skuespillere trer på seg krinoliner og korsett og kniplinger, kan norsk TV-dramas skjærgårdsboere bare gå og legge seg. Alle vet jo dette, men man kan bli rørt til tårer over hvor dyktige britene er.

Moralens voktere

Denne femepisoders miniserien er bygget på tre korte romaner som Elizabeth Gaskell skrev i tidsrommet 1849-58 og handlingen er lagt til en fiktiv liten by i nærheten av Manchester hvor tiden står stille – tilsynelatende.

Av seriens mange fantastiske kvinneskikkelser er det de to aldrende peppermøene, søstrene Jenkyns, som skinner klarest. Deborah (Eileen Atkins) er den som passer på at Cranfords uskrevne regler for sosial omgang overholdes. Mye er upassende atferd, ifølge Miss Deborah, mens søsteren Matty (Judy Dench) er noe mindre stiv, relativt sett.

Den nye legen

Men framskrittet presser seg på, slik det gjerne gjør i historier fra industrialismens barndom. Farene truer på alle kanter. I Manchester har kvinner visstnok begynt å delta i begravelser. Noen planlegger å bringe jernbanen til Cranford, denne styggedom som gir de lavere lag mulighet til å bevege seg og få nye ideer. Og så har vi legen, en ung mann fra London med nymotens operasjonsmetoder og et ytre som gjør at noen av kvinnene føler et akutt behov for legebesøk.

Cranfords strenge sosiale normer stilles i sterk kontrast til disse kvinnenes grunnleggende varme og nestekjærlighet. Her blandes farse og tragedie, komiske hatter og tidlig død, til en medrivende, men samtidig selvironisk damesåpe fra viktoriatida. Jeg bøyer meg i den preindustrielle søla for BBC og fotballøyas kvinnelige skuespillere.