OPPTØYER: Det er rolig i Aten i dag, etter de store opptøyene som preget byen i går.   Foto: Yiorgos Karahalis/Scanpix/Reuters
OPPTØYER: Det er rolig i Aten i dag, etter de store opptøyene som preget byen i går. Foto: Yiorgos Karahalis/Scanpix/ReutersVis mer

Greske ruiner

Statsminister Georgios Papandreou hadde ingen «Plan Beta» og ingen «Plan Omega», det fikk bære eller briste. Det bar såvidt, men det kan ennå briste, skriver Einar Hagvaag.

Spranget fra Akropolis og grekernes storhetstid til Syntagma-torget i dag er langt og smertelig. Det greske forfallet i politikk og økonomi, sosialt og kulturelt er et sørgelig syn. Grekerne har mislykkes ganske så skrekkelig i å tilpasse seg til vår tids verden. Dessverre er de eneste praktverkene som Hellas stolt kan vise verden i dag, de arvede ruinene fra storhetsdagene og tusener av naturgitte øyer i Egeerhavet, som begge deler skaffer dem inntekter fra rike utlendinger. Utenom disse perlene som dagens grekere ikke har æren for, ville livet nå ha vært enda verre.

Inne i parlamentet ved Syntagma-torget i Athen klarte statsminister Georgios Papandreou såvidt å få vedtatt de forhatte krisetiltakene i går. De kommer til å svi for grekerne fram til 2015, og etterpå må det komme nye pinsler. Dette var et ufravikelig krav fra EU og Pengefondet for å få den neste og femte utbetalinga på 12 milliarder euro av fjorårets krisepakke på 110 milliarder euro. Hellas trenger pengene i neste måned for å unngå å stanse alle utbetalinger av lønninger, pensjoner og forfall på lån.

I den verste krisa etter diktaturets fall står grekerne dypt splittede. Papandreou vant med 155 mot 138 stemmer, fem avholdende og to fraværende. EU mante til gresk samhold, men i stedet endte det som et parlamentarisk vågespill mellom regjering og opposisjon, med landets skjebne som innsats. Spillet er ikke over ennå.

Utenfor, rundt Syntagma, demonstrerte tusenvis av opprørte grekere mot tap av arbeidsplasser, nedsatt lønn, fjerning av sosiale goder, høyere skatter og avgifter og billigsalg av det offentlige arvesølvet. Samtidig gikk et lite mindretall inn i de etterhvert rituelle, voldelige sammenstøtene med politiet.

Det er ikke vanskelig å forstå når mange grekere gråter bitre tårer over sin vanskjebne. Men hvorfor har de ikke klagd før?

Hellas er altså «demokratiets vogge». Og militær-diktaturet er i dag et fjernt, vondt minne. I et demokrati får velgerne gjerne de lederne de fortjener. De greske velgerne har de siste tjue åra valgt de lederne som har ført dem alle rett mot avgrunnen, vekselvis ved sosialdemokratene i PASOK og de konservative i Nytt Demokrati. Når velgerne nå raser mot sine valgte politiske ledere, bør de tenke over hvem de har stemt på de siste årtiene. Et overveldende flertall har hver gang stemt på de to hovedpartiene.

De politiske lederne har lokket velgerne med goder og fordeler som staten ikke har hatt råd til og jobber som ikke trengs. Det har vært godt å være offentlig ansatt, fint å gå av med pensjon tidlig, men hele samfunnet skal bære alle disse på ryggen. Det går ikke når staten ikke klarer å inndrive skatter. Skiftende regjeringer har «løst» denslags utfordringer med falsk bokføring. Naturligvis er det den greske eliten som har høstet mest frukt av vanstyret og alt lureriet. Men når, for eksempel, «alle» snyter på skatten, burde de som han minst å snyte ikke si seg fornøyde med å slippe skatt, men snarere gjøre anskrik mot de som snyter fellesskapet så de virkelig monner.

Hellas hadde tilsynelatende ikke noe annet valg enn å svelge denne bitre medisinen. Uten hjelp fra EU og Pengefondet ville statskassa vært tom i juli.

— Sykehus vil stenge, skoler vil stenge, og pensjoner og offentlig ansattes lønninger vil ikke bli utbetalt, advarte Papandreou de folkevalgte.

- For parlamentet vil det være en forbrytelse å stemme mot denne pakken. Landet ville da stemme for sjølmord, advarte sjefen for den greske nasjonalbanken, Georgios Provopoulos, før møtet.

Opposisjonslederen Antonis Samaras vågde likevel å drive stemmefiske ved å si nei, og snakke om nye forhandlinger med EU, som EU allerede hadde avvist tvert. Papandreou lot det bære eller briste.

- Vi har ingen «Plan Beta» og ingen «Plan Omega», uttalte en sosialdemokrat, og viste til den andre og den siste bokstaven i det greske alfabetet.

Men denne greske tragedien er langtfra over, og noen brått lykkelig slutt kommer ikke. I dag kan det igjen bli spennende når Papandreou skal legge fram lovforslag som skal gjøre det mulig å sette krisepakka fra i går ut i livet.

Og nesten ingen i Hellas tror det blir mulig å fullt ut gjennomføre vedtakene om økte skatter og avgifter, de omfattende nedkjæringene av antall offentlige ansatte og salgene av offentlige eiendommer. Motstanden blant de som skal gjennomføre tiltakene, er kraftig. Halvparten av den fireårige planen om privatisering dreier seg om salg av tomter som ikke kan selges før landet får et pålitelig eiendomsregister.

Dersom Papandreou får flertall i dag, har EU bare kjøpt seg tid fram til høsten. Og Hellas kan vakle videre, tvangsmedisinert på grensa til det økonomisk og sosialt livstruende og dømt til å fortsette som «Europas sjuke land» i overskuelig framtid.